Goethe og matematikken.
Rudolf Steiner
Goetheanum, III 3, 26 august 1923
Fra Croces bok kan man tydelig erkjenne hvordan tidenes tenkemåte fremdeles hindrer, selv fremragende ånder, i å få den rette tilgang til Goethes virke.Croces En av de virksomste hindringer som reiser for slike ånder, er misforståelsen av Goethes forhold til matematikk. Man er av den oppfatning at Goethe hadde liten ferdighet i behandlingen av matematiske oppgaver, og han har selv utrykt sin udyktighet i denne retning sterkt nok. I hans vitenskapelige arbeide finner man derfor ingen steder problemer løst, der det ut fra saken selv, hadde vært på sin plass med en matematisk behandling.
I tiden som fulgte etter Goethe, har den del av vitenskapen, som man regner som den egentlig eksakte, sett på den matematiske behandling som noe vesentlig. Det var det standpunkt, som også Kant stod på, at i hver erkjennelse var så mye virkelig vitenskap, som det var matematikk i denne. For denne tenkemåte er avvisningen av Goethes anskuelsesart på forhånd avgjort.Cassirer
Men for bedømmelsen av Goethes forhold til matematikk kommer også noe ganske annet i betraktning.
Beskjeftigelsen med matematikk gir menneskene en spesiell stilling når det gjelder gjennomtrengningen av erkjennelsesoppgaven selv. I matematikken beskjeftiger man seg med noe, som oppstår innenfor det menneskelige sjelearbeid. Man ser ikke, som ved sanseerfaringer, mot noe ytre, men bygger tankeinnholdet rent i det indre opp. Og idet man fra et matematiske bilde beveger seg tenkende til et annet , trenger man ikke holde seg til utsagn fra sansene eller ytre eksperiment, men man forblir helt i den indre sjeleliv; man har med en ideell anskuelse å gjøre. Man lever i den fritt skapende ånds område.
Novalis, som var like hjemme i matematikkens område som i den dikteriske fantasi, så i den første en fullkommen fantasiskapning.
I den nyere tid har man faktisk benektet dette karaktertrekk i matematikken. Man har ment at også dette erkjennelsesområde låner sine sannheter som ytre eksperimentalvitenskap, fra sansebetraktning, og denne kjensgjerning unndrar seg bare den menneskelige oppmerksomhet. Man tror bare at man selv danner matematiske former, fordi man ikke er seg bevisst avhengigheten av de ytre betraktninger. Men dette synet har oppstått ut fra fordommer som overhodet ikke vil innrømme en fritt skapende menneskelig ånd. Man vil la vitenskapelig sikkerhet gjelde bare der hvor utsagnene kan støtte seg på sanseiakttagelser. Og så skal også matematikk, fordi man ikke kan bestride deres sannheter, være en sansevitenskap.
Gjennom at man lever med matematikken i den frie skapende åndens rike, kan dens vesen umiddelbart anskues i indre selverkjennelse. Hvis man retter oppmerksomheten bort fra bildene som man utrbeider i den matematiske virksomheten, tilbake på denne virksomheten selv, blir man seg fullt bevisst hva man gjør, så lever man i en slags fri skapende spiritualitet.
Man må bare utvide sjelens bevegelighet, som man utvikler innen matematikken, for å utfolde den samme skapende indreaktivitet på andre områder av det inder livet. I denne sjelens bevegelighet ligger kraften til å stige opp til imaginativ, inspirativ og intuitiv erkjennelse, som det jo ofte har vært tale om i dette uketidskriftet.
I matematikken er hvert skritt man gjør, inderlig gjennomsiktig. Man vender seg ikke mot noe ytre for å fastslå det ene eller det andre. Man blir værende i et område som er frembrakt i det indre, men som gjennom sitt eget vesen forholder seg til utenverdenen. Matematikken oppstår i det indre, men forholder seg til det utenfor-sjelelige. Ved å stige opp til en fri skapende åndelighet til den nevnte erkjennelsesart kommer man til oppfattelsen av sjelelige selv og til det verdensområde, der det sjelelige lever.
Goethes åndsart var nå en slik, at han ikke fant noen tilskyndelse til å pleie matematikken selv. Men hans erkjennelse var av ganske matematisk art. Han tilegnet seg naturen ved en lutret iaktagelse, men forvandlet den i den indre opplvelse slik at den ble ett med hans egne sjelvesen, slik som tilfellet er med de fritt skapte matematiske formene. Slik ble hans tenkning over naturen i beste forstand anlagt etter matematisk forbilde. Goethe var som naturtenker en matematisk ånd, uten å være matematiker.
Som han ofte har talt om sin magnlende erkjennelse av matematikk, så har han også talt om den matematiske retning i sin anskuelsesart. Man kan lese oppførelser i oppsatsene under betegnelsen "Til naturvitenskapen i alminnelighet. Forholdet til matematikken". Han har der også uttalt setningen, at man ved all erkjennelse må forholde seg slik, som om man må stå til regnskap for den strengeste matematiker.
Gjennom hans streben etter kunnskap i denne retning, var Goethe spesielt anlagt til, å innføre en sann naturvitenskapelig forskningsmetode i de forskningsområder som ikke lar seg bestemme av mål, tall og vekt, fordi de ikke har det kvantitative, men det kvalitative i sitt vesen. Den motsatte anskuelsesmåte vil begrense seg til mål, tall og vekt og lar det kvalitative være utilgjengelig som vitenskap. Den frakjenner Goethe vitenskapelighet, fordi den ikke gjennomskuer, hvordan nettopp forskningens stringens, som den fordrer, hvor den egentlig er anvendbar, er utvidet til erkjennelsesområder, hvor dette ikke mer er tilfellet.
Først, når Goethes tenkemetode i denne retning virkelig er gjennomskuet, vil man også kunne danne seg en fordomsfri oppfatning av hvordan forholdet mellom kunst og vitenskap har stått for ham. Først gjennom det vil man se, hvordan videreutviklingen av hans åndsart vil være fruktbar for så vel kunst og vitenskap.
Oversatt av Morten Eide