Natur og bevissthet
Torger Holtsmark
Steinerskolen Nr. 2 - 1965
Den ekspansive utvikling av naturvitenskapene i dette århundre har vært preget av en manglende likevekt mellom spesialisert, nyttebetonet kunnskap og omfattende oversikt. Det nittende århundre var enda polyhistorenes tid, og det var båret av en trang til enhetlig naturbeskrivelse. Idealismen ble båret inn i naturvitenskapene gjennom skikkelser som Alexander von Humboldt, Henrik Steffens og andre, men den siste og egentlige frukt av de naturvitenskapelige enhetsbestrebelser i forrige århundre var dog materialismen i dens tallrike varianter, representert av personligheter som Helmholtz, Du Bois Raymond, Darwin, eller Haeckel. For første gang stillet mennesket sin eksistens opp mot et åndelig intet, og vi kan bare anelsesvis fornemme hvilke refleksjoner og fornemmelser dette fremkalte i den enkelte.
Til en viss grad er materialsimen blitt stående som den selvfølgelige bakgrunn for den vitenskaplige utvikling i dette århundre, og det er en utbredt oppfatning som særlig kommer til syne i populærvitenskap og lærebøker at materialismen er det eneste vitenskapelige alternativ. Imidlertid er dette inntrykk galt. På alle vitenskapelige felter har århundret vært preget av leting etter omfattende anskuelser, men de har hittil ikke kunnet gjøre seg særlig gjeldende. Dette kan vel sees i sammenheng med at to verdenskriger har rystet samfunnet, revet over historiske bånd, mobilisert menneskenes forestillingsliv og følelser og engasjert den naturvitenskapelige forskning i militær teknologi.
Et forsøk på å samle skjulte tråder i dagens vitenskapelige tenkning har Arthur Koestler gjort i sin bok "The Act of Creation" som er frukten av 15 års studier. Som litterær forfatter trenger Arthur Koestler neppe noen introduksjon, men han har også usedvanlige forutsetninger for en slik oppgave som den han stillet seg i foreliggende bok. Han har selv en naturvitenskapelig utdannelse fra Wien, og gjennom sine verdensomfattende reiser og sine vennskap med ledende vitenskapelige personligheter på de forskjelligste felter har han kontakt med fronten av den skapende vitenskap i dag. Og Koestler ser på vitenskapen med sin egen rike og dramatiske livserfaring som bakgrunn.
Det er ellers typisk for Koestler at hans vei har gått fra Wien til London. Han er i dag hjemme i den typisk engelske empirisme som alltid har stått under innflytelse av Fancis Bacons nøkterne gjenstandsorienterte bevissthet. Muligens kunne man tillate seg å tale om en særegen engelsk form av aristotelismen og stille den opp mot en mer platonisk retning på kontinentet. Platonismen interesserer seg ikke så meget for de enkelte ting som for deres "urbilder" eller "eidos". Den mest strålende representant for kontinental platonisk empirisme er vel Goethe. Det kan knapt tenkes noen større polaritet et enn Goethe og Fancis Bacon, og man kunne forsverge at de to åndsretninger noensinne kunne møtes, dog er det dette som skjer i dette århundre. Koestlers bok er ett av mange eksempler på det, og det sier noe om den åndelige potens som ligger i det at mennesket gjør erfaringen til sin læremester.
Koestlers bok faller i to hoveddeler. Første del handler om menneskets bevissthet, om de skapende krefter i vitenskap og kunst. I annen del av boken prøver han å oppspore de samme grunnkrefter i de organiske naturriker. Ikke minst har han hentet sin terminologi fra den moderne informasjonslære. Men med en mer platonisk uttrykksmåte kunne man si at det er spørsmålet om forholdet mellom legeme og sjel som Koestler behandler.
Problemet om forholdet mellom sjel og legeme har i århundrer vært gjenstand for teologi og filosofi. I dette århundre har det i første rekke vært et spørsmål for den vitenskapelige tenkning, og en rekke skoler har sett dagens lys. Vi har f. eks. hatt "vitalisme", "psykofysisk parallellisme", "gestaltpsykologi", men mest dominerende har nok den sjelløse mekaniske beskrivelse av organismen vært.
Koestler kaller sin egen beskrivelse den "bisociative", og vi vil ikke gjøre noen stor feil ed à oversette dette med "evolusjonistisk". Den bisociative akt som lar organismen utvikle seg fra en urkim, og som er virksom i organismens dynamiske livsytringer, i sansning og bevegelse, består, som ordet antyder, i en forening av forskjellige elementer til en helhet som ikke før har eksistert. Organismens samlete livsytringer blir da en manifestasjon av et høyere mønster. For å komme til en nærmere beskrivelse av dette, har Koestler benyttet seg av et grunnleggende begrepspar, nemlig "matrix og kode", eller, om man vil; "mønster og nøkkel". Vår samlete erfaring av den organiske natur består av mønstre - lovens monster, rosens mønster etc. Imidlertid kommer vi til en abstrakt og livløs forestilling om naturen dersom vi tenker oss mønstrene stive og ubevegelige, noe i retning av Platons "ideer" eller Kants lære om "das Ding an sich". All naturerfaring beretter om et spillende, nyansert liv. Ingen former er identiske, om de enn tilhører samme art. Innenfor naturens krets blir tingene til på nytt og på nytt, og de blir borte. Vi må altså forestille oss mønstrene med en egen slags plastisitet. En trekant kan vise seg i utallige skikkelser, den kan være smal, bred, skjev, rett osv. Slik fremtrer også organismene som variasjoner over artsbestemte temaer som vi har kalt "mønstrene".
Mønsterets plastisitet finner vi f. eks. innenfor dyreriket utviklet som sensitivitet eller reaktivitet. Dyreorganismen reagerer spontant og som helhet på et "inntrykk", den flykter, den angriper osv. I planteriket er slike spontane reaksjoner lite utbredt, men hver enkelt planteorganisme er et bilde på de elementære betingelser den lever under. Løvetann som vokser på fjellet, får en annen karakteristisk skikkelse enn den som vokser i dalen. Slik utfolder også plantens mønstre seg i et samspill med omgivelsene. Men "omgivelse" betyr noe annet for planter enn for dyr. For dyrene består omgivelsene av "tegn" som utløser dyrets handlingsmønster. For planten består "omgivelsen" av de elementære betingelser m.h.t. lys, luft, jord og vann. Ordet "mønster" begynner nå kanskje å få en mer konkret betydning: det betyr en dynamisk virksomhet som forvandler det foreliggende natur- grunnlag og former det til en høyere enhet. Loven er et stykke forvandlet natur, den er natur som har fått en ny betydning, og den forvandlende makt, eller som Koestler sier: den bisocierende kraft, er nettopp lovens mønster eller matrix.
Vi skal se litt nærmere på mønstrenes elementer, Koestler kaller "nøklene" eller "koden". Nøklene til løvens mønster er karakteristiske organiske prosesser, men det er også tegn og merker i løvens landskap. Koestler ser det slik at disse tegn eller merker virker som signaler, de utløser løvens aksjonsmønster. Dermed blir det også nøklene som setter en grense for mønsterets plastisitet og tilpasningsevne. Nøklene kan for eksempel være bygget inn i organismen som instinkthandlinger, og løvens harmoniske bevegelser
f. eks. virker blinde og fastlåst når man ser dem i deres instinktbundethet. Vi står altså i naturbetraktningen overfor en polaritet mellom tilsynelatende frihet og nødvendighet, harmoni og skjema. Denne polaritet kommer til syne i Koestlers beskrivelse som spenningen mellom mønster og nøkkel, og han løser problemet ved en interessant betraktning. Vi må nemlig, hevder Koestler, oppfatte organismen som et hierarki av mønster innenfor mønster, og mønsteret på det høyere trinn danner nøkkelen eller signalet til mønsteret på det lavere trinn. På hvert trinn i hierarkiet danner det tilsvarende mønster en autonom enhet. Det utløses i sin aksjon ovenfra, men dets aksjon kan ikke påvirkes. Det er først i samspillet mellom enkelte elementer i mønsteret at den plastisitet kommer til syne som gir oss en fornemmelse av frihet og harmoni. Vi kan tenke på en hest i fritt løp.
Et eksempel på spenningen mellom mønster og nøkkel, har vi i edderkoppens nett. Den vanlige edderkoppen anlegger sitt nett derved at den først velger 3 til 12 festepunkter. På dette trinn, da nettet bare foreligger som et utkast, har vi å gjøre med en maksimal tilpasningsevne som er edderkoppens genialitet og livsgrunnlag. Men er først festepunktene anlagt slik som forholdene har lagt det til rette, så utspilles resten av handlingen med stadig større nødvendighet, og en av de viktigste nøkler til nettvevning ens mønster er lett å oppdage. Det viser seg nemlig at en lateral tråd alltid krysser en radial under dannelse av to like vinkler. Denne instinkthandling er preget inn i edderkoppens nervesystem, og variasjonsmulighetene er små. Selvsagt kan vi forfølge rekken av mønster innfor mønster videre, og vi finner stadig enklere nøkler, inntil vi kommer til den enkelte muskelfibers aksjonsmønster som er ytterst enkelt og ubevegelig. Det består kun i en sammentrekning uten noen variasjonsmuligheter.
I parentes kan det nevnes at denne forestilling om naturen som en dynamisk forbindelse mellom strukturer og understrukturer i dag kan gjenfinnes helt inn i fysikkens teorier for den anorganiske verden. Kanskje vil det vise seg at forestillingen om naturens hierarkiske struktur vil medføre en åndelig revolusjon av samme størrelsesorden som den kopernikanske.
Med stikkord som "dynamisk relasjon" og "hierarkisk struktur" har vi forsøkt å karakterisere Koestlers naturbeskrivelse, og vi har også tillatt oss å påstå at Koestler har trukket ut en slags kvintessens av den engelske empirisme i vitenskapen. - Også den platoniske tradisjon har konsentrert seg om "helheten" i tingene, og kalt den tingenes "eidos" eller "idé". Eidos betyr noe slikt som "skikkelse" eller "utseende" eller "uttrykk". Men det er tale om en indre, åndelig skikkelse som ytrer seg i en geberde. Tilsvarende kan organismens vesen bare fattes i en åndelig anstrengelse, som en "idé".
Den modneste representant for kontinental platonisme i naturerkjennelsen er Goethe. Hvordan fremtrer organismene i Goethes beskrivelse? Vi legger da for det første merke til at innenfor den organiske verden har Goethe fortrinnsvis med hell beskjeftiget seg med planteriket. På en måte var han blind for dyrenes egenart. Det omvendte er tilfellet med Koestler hvis oppmerksomhet særlig er rettet mot dyrerikets morfologi, og man må bare spørre seg hvordan det kan unngå hans egen oppmerksomhet at interessen er så ensidig rettet mot ett naturrike. Kanskje har vi å gjøre med et visst temperamentsuttrykk. Koestler er fengslet av dyrerikets urolige, skiftende, flyktige karakter, dets sensitivitet. Goethe synes å finne hvile i en betraktning av plantelivets dvelende, rytmiske og tilbakevendende strøm. Men begge er diktere, og en bevisstgjørelse av "dikterevnen" ligger bak begges naturvitenskapelige holdning. Goethe levde på en annen måte i erfaringen enn Koestler. På sine vandringer i skog og have sto den enkelte plante levende for hans blikk, slik som også ordene når frem til vår bevissthet. Leser man litt i Goethes skrifter blir det klart at Goethe omgås de levende organismer på et menneskelig plan hvor tanker og handlinger er erstattet med bilder. Goethes lære om plantenes metamorfose er ikke en teori, men en samtale med planteriket. Sin erfaring av planterikets "eidos" forsøkte Goethe en gang å formulere i uttrykket "urplanten", og han kalte urplanten et sanselig-oversanselig vesen. For Goethe var møtet med urplanten en selverkjennelse fordi han følte at urplanten representerer lover som gjelder for menneskets egen eksistens. Det er ikke billedlig ment når vi sier at Goethe opplevde urplanten som et moralsk vesen i samme forstand som et handlende menn eske kan kalles et moralsk vesen.
Møtet med den skapende urplante førte Goethe til en av hans viktigste oppdagelser, nemlig forvandlingen, metamorfosen. For Goethe spiller metamorfosen den samme rolle som "rnatrix og kode" for Koestler, og forskjellen mellom de to begreper er i første rekke betinget av at Goethe retter blikket mot planteriket, Koestler mot dyreriket. "Metamorfose" henspiller at planten utvikler seg i en tidsfølge av former hvor hvert stadium er en videreutvikling av det forrige. Etter hvert ble det tydelig for Goethe at det er bladet som er bærer av denne forvandlingsimpuls, og han viste hvordan bladet opptrer metamorfosert som kronblad, støvbærer, etc. Alt dette er i dag velkjent innenfor systematisk botanikk, og de fleste lærebøker inneholder en ærbødig hyllest til Goethe for hans oppdagelse. Men den menneskelige egenart ved Goethes anskuelse behøver ikke derfor være til stede i lærebøkene. En systematisk beskrivelse av planteformene er ikke ensbetydende med at urplanten blir beskrevet som et skapende vesen. Kanskje kommer man Goethes anskuelse nærmere dersom man ikke ser fortrinnsvis på de ferdige former i planteriket, men på deres tilblivelse. Man får da øye på visse geberder, og urplanten blir mer å sammenligne med en smed som i hammerslag etter hammerslag utformer det endelige produkt. Urplanten gir seg til kjenne gjennom elementære geberder for alle som med sunde og åpne sanser vender seg mot naturen. Den kan ikke fanges inn i et skjema, men man kan dog få et inntrykk av den dynamiske kraft som er på ferde ved å betrakte noen enkle metamorfoserekker fra planteriket.
Før vi forlater dette tema, vil vi også se på hvordan det organiske problem stiller seg for Rudolf Steiners anskuelsesart. Da er det for det første klart at Rudolf Steiner i det store og hele står innenfor den åndshistoriske strøm som vi har tillatt oss å kalle den kontinentale platonisme. Goethe og Schiller var hans viktigste lærere, og det kan neppe tenkes noen bedre introduksjon til Rudolf Steiner enn nettopp Goethe. Men dette nevnes her bare som et historisk faktum, ikke som en devaluering av f. eks. Koestlers arbeide. For jo mer man studerer Rudolf Steiner vil det bli klart at han danner en mulig likevektsposisjon mellom engelsk empirisme og tradisjonell platonisme. Det som skjer hos Koestler, og i større målestokk hos Rudolf Steiner er en bevisstgjørelse av selve tenkningen. Tenkningen begynner å interessere seg mindre for sine begreper enn for hvordan den blir oppmerksom på begrepene.
Det er også bemerkelsesverdig hvor identisk utgangspunktet for denne erfaring er hos Koestler og Steiner. For Koestler dreier det seg nemlig om at mennesket må bli seg bevisst sitt menneskelige ansvar for sin egen erkjennelse. Dette kommer særlig klart til uttrykk i innledningen til hans forrige bok med den karakteristiske tittel "Søvngjengerne". Og nettopp i oppvåkning av en viss ansvarsbevissthet synes også Rudolf Steiner å starte sin betrakting. Dersom man et øyeblikk vender sin oppmerksomhet bort fra "tingene" og "begrepene", blir man oppmerksom på at tankens innhold er noe som mennesket selv i en handling føyer til sansenes erfaring. Begrepene kommer ikke gjennom sansene, men mennesket føyer dem til sansenes innhold. Denne erfaring av tenkningen i sin renhet er tilgjengelig for enhver sunn og normal bevissthet, men selvsagt kreves det en viss oppmerksomhet fordi det dreier seg om kvaliteter som til daglig og vanemessig er oversett.
I forhold til sansenes virkelighet kan begrepsinnholdet bare karakteriseres som "utenomsanselig" eller "oversanselig". Det avgjørende er imidlertid at man blir oppmerksom på at man står i et like umiddelbart forhold til tankens som til sansningens innhold, og at det er det enkelte menneskes ansvarlige handling at de to virkeligheter knyttes sammen.
En konsekvens av tenkningens bevisstgjørelse er at mennesket får et nytt forhold til sin egen tenkning. Den blir ikke lenger betraktet som noe ferdig, men som en uavsluttet prosess. Begrepenes verden blir mer virkelig, den erfares mer og mer som formasjoner som rager mer eller mindre inn i bevisstheten, og som mennesket må lære seg til å omgås på en ansvarlig måte. Rudolf Steiner preget for denne erfaring ordet "imaginasjon". Ordrett betyr det nærmest "bevissthetsbilde" eller elementært bevissthetsinnhold overhodet, men det er her ment å skille ut det bevissthetsinnhold som ikke flakker herreløst forbi, men som bare kan fastholdes i en bevisst anstrengelse, en bevissthetsakt.
Goethes urplante er en imaginasjon i denne betydning, og den kalles hos Rudolf Steiner undertiden "den eteriske skikkelse", undertiden "tidsskikkelsen" fordi den danner en lovmessig formutvikling i tiden, Undertiden talte han om "formkraftskikkelsen" fordi den ytrer seg i formende geberd er, en viss naturlig eurytmi. Han kunne vel like gjerne ha sagt organismens "mønster i tiden". I så fall hadde hans uttrykksmåte falt sammen med Koestlers.
Alle slike uttrykk er lette å misforstå fordi vi forestiller oss dem som en slags fikserte fysiske størrelser. Men Koestler mener her et rent mønster, Steiner mener et rent bilde. Egentlig har vi bare sagt noe om hvordan den organiske natur speiler seg i vår bevissthet. Det melder seg derfor et alvorlig spørsmål her, kanskje det sentraleste i dagens videnskap: Hvordan blir bevissthetens bilder til? Er bevissthetsbildet, - "mønstret," - et gjenskinn av de skapende krefter i den organiske natur?
Arthur Koestler