Naturerkjennelsens grenser 6.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Libra bringer her det sjette foredraget fra Rudolf Steiners foredragsrekke Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes. Disse åtte foredragene holdt i 1920 i Dornach var en del av det store høyskolekurset som markerte åpningen av det første Goetheanum.
Hvordan kan vi utvikle en ny samfunnsorden, spør Steiner innledningsvis i disse foredragene, - som gir alle mennesker i vår tid mulighet til å leve et menneskeverdig liv? Og han viser hvordan vår naturvitenskapelige erkjennelsesform ikke er egnet til å frembringe ideer som kan anvendes på det sosiale liv. Vi kan ikke eksperimentere oss frem til et grunnlag for å reformere samfunnet. En moralsk fantasi som springer ut fra en dypere erkjennelse, må til for å oppnå en livsnær og sikker orientering i disse spørsmålene.
Steiner beskriver i det femte og sjette foredraget visse psykiske forstyrrelsestilstander som kom til syne i hans samtid, og som han forklarer som symptomer på en underbevisst tendens til å ville vokse inn i den åndelige verden gjennom en inspirativ eller en imaginativ bevissthet. Dette kan gi seg patologiske utslag når det ikke finnes noen åndsvitenskapelig kultur som kan gjøre slike fenomener forståelige. "For at utviklingen ikke skal ende i barbari, må mennesket lære på sannferdig vis å skue inn i seg selv," sier Steiner i foredraget som gjengis her.
Gjennom hele foredragsrekken forsøker han skritt for skritt å beskrive konkrete elementer i det komplekse bildet av veien til høyere erkjennelse. Et stadig tydeligere perspektiv åpner seg, der det må skjelnes mellom to adskilte erkjennelsesretninger; den inspirative som er rettet utad, mot vår fysisk-materielle omverdens åndelige side, og den andre, den imaginative, som har retning innad mot erkjennelsen av menneskets dypere indre vesen. I løpet av foredragene blir det også klart at menneskeheten i historiens løp har gjennomgått utviklingsstadier der betingelsene for høyere erkjennelse var ganske andre enn for dagens mennesker. Inspirasjonens vei dannet grunnlaget for de gamle orientalske innvielsesformer, mens en moderne åndsvitenskapelig (skolingsvei) skoleringsvei må ta utgangspunkt i det imaginative.
Mot slutten av det sjette foredraget skisserer han hvordan nødvendige terapeutiske fremskritt innen psykologi, medisin og farmakologi - ja, også hele vår moderne tenkning om samfunnslivet - må bygge på det som oppstår når de imaginative og inspirative erkjennelsesveiene forenes på et høyere trinn, i det som i åndsvitenskapelig terminologi kalles den intuitive erkjennelse.
Sjette foredrag
Dornach 2. oktober 1920
Vi avsluttet i går med å beskrive det som viser seg for en virkelig sannferdig erkjennelse ved den menneskelige naturerkjennelsens ene grense; vi avsluttet med å karakterisere inspirasjonen. Jeg gjorde dere oppmerksomme på hvordan mennesket gjennom inspirasjonen vokser inn i en åndelig verden der det kjenner seg tilstede, og samtidig vet at det befinner seg utenfor legemet. Og jeg viste dere hvordan denne vekst begynner, på en måte i et toneløst musikalsk element, og etter hvert når helt opp til å bli en innforlivelse i et individualisert vesensaktig element. Det fremgikk vel også av gårsdagens bemerkninger om hyperkritisismen og hyperskeptisismen at patologiske tilstander kan inntre dersom mennesket trer ut av legemet uten at jeget tar del i det, - hvis det ikke bringer med seg sin fulle jeg-bevissthet inn i den tilstand som det opplever under inspirasjonen. Hvis mennesket tar med sitt jeg inn i inspirasjonen, da er dette et sunt, ja et nødvendig fremskritt i den menneskelige erkjennelse. Hvis det derimot, i en kulturepoke som den vi har i dag, hvor menneskets vesen helt enkelt streber etter å frigjøre seg fra organismen, - hvis mennesket lar dette komme over seg instinktivt, ubevisst eller sykelig, - da kommer nettopp slike sykdomstilstander frem, som vi omtalte i gårsdagens foredrag. I den menneskelige natur har vi således de to motpoler: Enten kan vi på den ene siden se hen til det som muliggjør et fritt åndelig utsyn i de høyeste virkeligheter, eller vi kan, idet vi unnlater det, idet vi ikke frembringer motet til fullt bevisst å trenge inn i denne regionen, la oss drive av menneskenaturens ubevisste krefter. Da kan sykdom oppstå i den menneskelige organismen. Og det ville være ille å tro at man skulle være beskyttet mot slik sykdom dersom man ikke søker den virkelige åndelige verden. Man blir uansett offer for sykdommen, hvis instinktene så å si driver astrallegemet ut av den menneskelige organisasjonen. Men selv om vi ikke selv kommer inn og kan forske i den åndelige verden som er blitt karakterisert, vil det som vi opplever når vi opptar åndsvitenskapens idéer gjennom fornuftsmessig forståelse, fullt ut beskytte oss mot å henfalle til de patologiske tilstandene, selv om de bare opptrer sjelelig, - de tilstandene som i går måtte karakteriseres i forbindelse med den høyere erkjennelsens ene side.
Men hva bærer vi egentlig inn i den høyere verden når vi tar med oss vår fulle bevissthet? Dere trenger bare å se litt på menneskets utvikling fra fødselen frem til og forbi tannskiftet, så vil dere se at den gradvise fremveksten og omdannelsen av hukommelsen er et spesielt viktig element i denne utviklingen - ved siden av utviklingen av språk, tenkning og så videre. Og når dere tenker på hele menneskets livsforløp, så vil dere forstå hvor avgjørende viktig hukommelsen er for hele menneskets tilværelse. Når hukommelsen blir avbrutt på grunn av visse sykelige tilstander, slik at vi ikke kan huske enkelte opplevelser som vi har hatt, hvis en diskontinuitet inntrer i hukommelsen, da havner vi i en alvorlig sjelelidelse, for vi føler jegets tråd som brutt, slik den ellers skulle ha gått sammenhengende gjennom livet. Denne hukommelsen - dere kan lese om det i min bok "Teosofi" - henger nært sammen med jeget. Derfor får vi heller ikke miste det som ytrer seg i hukommelsen, når vi tilbakelegger den veien som ble karakterisert i går. I en viss form må vi ta med oss den kraften som utstyrer oss med hukommelsen, inn i inspirasjonens verden.
Men, slik som alt i naturen forandres, slik som planten forvandler sitt grønne blad til det røde blomsterblad i løpet av sin vekst, slik som alt i naturen beror på metamorfose, slik er det også med det som menneskelivet gjennomløper. Når vi under innflytelse av den fulle jeg-bevisstheten virkelig bærer hukommelsens kraft over i inspirasjonens verden, så forvandler den seg, så metamorfoserer den seg. Derfor gjør man på den ene siden den erfaring at man i de øyeblikkene av sitt liv, da man som åndsforsker er i inspirasjonen, - at man i disse momentene av livet ikke har den vanlige hukommelse til rådighet. Denne vanlige hukommelsen har man kun tilgjengelig i det sunne liv i legemet; i livet utenfor legemet har man den ikke til rådighet.
Ut fra dette fremkommer en eiendommelig kjensgjerning, som for dere kanskje vil synes paradoksal når dere får den beskrevet for første gang, men som helt og holdent beror på en realitet. Den som virkelig er blitt en åndsforsker, som derfor gjennom inspirasjon konkret trenger inn i en sann åndelig virkelighet, slik det blir skildret i mine bøker, han må oppleve denne virkeligheten på nytt hver gang han vil ha den i sin bevissthet. Når derfor noen uttaler seg om den åndelige verden ut fra egen inspirativ erfaring, - ikke rett og slett utfra notater eller fra ren hukommelse, men derimot umiddelbart uttaler det som blir åpenbart for ham i den åndelige verden - da må han hver gang på nytt utføre arbeidet med den åndelige iakttakelsen. Hukommelseskraften har nå forvandlet seg. Man har kun beholdt kraften til stadig påny å frembringe det samme. Derfor har åndsforskeren det ikke like lett som det rene hukommelsesmennesket. Han kan ikke ganske enkelt dele en meddelelse med andre utfra hukommelsen, men han må hver gang på nytt produsere det som gis ham innen inspirasjonen.
Men i grunnen er jo dette ikke annerledes enn det som gjelder for den vanlige fysisk-sanselige iakttakelse. Hvis dere virkelig vil iaktta noe i den fysisk-sanselige verden, kan dere ikke gå bort fra de iakttatte tingene og ha samme iakttakelse på et annet sted. Dere må igjen vende tilbake til tingene. Tilsvarende må åndsforskeren igjen vende tilbake til det åndelige bevissthetsinnholdet. Og slik som man må lære å bevege seg i rommet, ved den fysiske iakttakelsen, for at man avvekslende skal kunne iaktta det ene eller det andre, slik må åndsforskeren som kommer til inspirasjonen bli i stand til å kunne bevege seg i tidens element. Han må på en måte, hvis jeg får uttrykke meg i et paradoks, kunne svømme i tidens element. Han må lære å gå sammen med tiden selv. Og når han så lærer dette, da finner han at hukommelsens kraft har forvandlet seg til noe annet, at en metamorfose har funnet sted med hukommelsen. Det som hukommelsen har ytet i den vanlige fysisk-sanselige verden, det må han nå erstatte med åndelig iakttakelse. Men det som hukommelsen har forvandlet seg til, det gir ham en iakttakelse av et mer omfattende jeg. Nå blir de gjentatte jordliv til en erkjennelses-kjensgjerning. Nå blir jeget i sin utvidelse erkjent. Når man har forvandlet hukommelsen, som holder jegets krefter sammen i livet mellom fødsel og død, da sprenger jegets innhold hylsteret som kun omfatter det ene jordlivet. Nå fremstår de gjentatte jordliv, avløst av en rent åndelig tilværelse mellom døden og en ny fødsel som en virkelig erkjennelse.
I retning mot den andre siden, mot bevissthetssiden, viser det seg nå noe annet, - når man forsøker å unngå noe som en eldre åndsanskuelse, vedantafilosofien som jeg har beskrevet, ennå ikke kjente. Vi mennesker i vesten, eller aftenlandet, føler på den ene siden det opphøyede i den åndelige anskuelsen, når vi fordyper oss i den gamle orientalske visdom. Vi føler hvordan sjelen blir båret inn i høye åndelige regioner gjennom vedantafilosofien - i regioner der man den gang kunne bevege seg, slik vi aftenland-mennesker med den vanlige bevissthet bare kan bevege oss innenfor den matematiske, geometriske eller analytisk-mekaniske tenkningen. Men hvis vi går ned i de brede regioner som den gang i orienten var tilgjengelig for den vanlige bevissthet, da finner vi noe som ikke lenger er bra for oss, grunnet vår videreutviklede menneskelige konstitusjon. Vi finner en vidtgående symbolisme, en allegorisme overfor den ytre natur. Denne symboliseringen, denne allegoriseringen, denne billedtenkningen når det gjelder naturen, er noe som gir oss en tydelig bevissthet om at dette fører oss bort fra den ekte virkeligheten, bort fra en sannferdig skuen inn i naturen. Slik symbolkunst har gjenoppstått i bestemte religionsbekjennelser. Men disse religionsbekjennelsene vet ikke hvordan de kan komme videre med denne symboliseringskunsten, denne mytedannelseskunsten, som har havnet i dekadanse. For oss i vestens kultur er det som orientens mennesker slik fra en illusjonær verden umiddelbart anvendte på den ytre natur, - en allegorisering som de trodde å kunne bruke til erkjennelse av naturen - for oss er det blitt slik at den kun får ha en verdi når den brukes som indre øvelse for videre åndsforskning. Vi må tilegne oss den samme sjelskraft som morgenlandsmennesket har brukt til symbolisering og antropomorfisering. Men vi må utøve denne kraften i det indre, og samtidig forbli fullt bevisste. Hvis vi gjør noe annet med denne kraften enn å benytte den til et indre sjelearbeide, da henfaller vi til overtro, til natursvermeri.
Om dette temaet, som også behandles i min bok "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" vil jeg måtte tale mer inngående ved en senere anledning.
Men med kraften som morgenlandets menneske vendte utad, kan man - dersom man bruker den innad, som øvende kraft og på en slik måte bygger opp en forestillende aktivitet - virkelig oppnå en utvikling av erkjennelse henimot den andre siden, mot bevissthetssiden. Man oppnår etter hvert å kunne forvandle den rent abstrakte idémessige tenkningen til en billedaktig tenkning. Og da inntrer noe som jeg bare kan kalle en opplevende tenkning. Man opplever den billedaktige tenkningen. Hvorfor opplever man den? Ja, det man opplever er ikke annet enn det som selv er virksomt i legemet i de tidligste leveårene, slik jeg har beskrevet det for dere. Man opplever ikke den ferdig formede organismen, som ikke endrer sin form i rommet, men man opplever det som lever og vever i menneskets indre. Det opplever man i bilder. Man kjemper seg litt etter litt igjennom til en skuende iakttagelse av det virkelige sjelelivet. På den andre siden utvikles da selve bevissthetens indre, den imaginative forestillingsevne, det å leve i imaginasjoner, til våken erkjennelse. Og uten at man går videre til til et liv i imaginasjon, kommer den moderne psykologien ingen vei. En psykologi som hever seg over det rene ordkløveri, og som virkelig ser inn i mennesket, kan ene og alene gjenoppstå ved at den når frem til imaginasjonen.
Og på samme måte som det ligger i tiden at mennesket gjennom de allmene kulturforhold vil søke ut av legemet, at mennesket streber mot inspirasjon slik vi har sett gjennom eksemplet Nietzsche, - på samme måte er det nå tiden for at mennesket må føle seg ledet mot imaginasjonen, hvis det vil erkjenne seg selv. Mennesket må dypere inn i seg selv enn hva som krevdes på tidligere kulturtrinn. For at utviklingen ikke skal ende i barbari, må mennesket på sannferdig vis lære å skue inn i seg selv. Og det kan man bare ved å motta erkjennelse gjennom imaginasjon. Mennesket søker i dag på denne måten innover i seg selv, ved å ville dykke dypere ned enn hva som har vært tilfelle i kulturhistorien til nå. Dette viser seg igjen for oss ved det som i seneste tid blir beskrevet - av dem som kan studere slikt fra medisinsk eller psykiatrisk synspunkt, - som patologiske sykdomsbilder i sin særlige moderne form. Det viser seg for oss først og fremst i tilsynekomsten av agorafobi, i tilsynekomsten av astrafobi, og av klaustrofobi, - sykdomsformer som opptrer med særlig hyppighet i vår tid. Og selv om dette hovedsakelig først blir observert i sine psykiatrisk pregede former; for den mer fintmerkende iakttager fremkommer noe helt annet. Han ser agorafobi, astrafobi og så videre i det rent sjelelige, slik han så inspirasjonen dukke opp på sykelig måte hos Friedrich Nietzsche. Han ser det som opptrer som agorafobi, plassfrykt, rom-frykt, fremfor alt dukke opp innen det som ansees for normale sjelstilstander. Han ser det som opptrer innen astrafobien dukke opp, når folk ikke ordentlig vet hvordan de skal komme til rette med det de fornemmer i sitt indre, når denne indre fornemmelse kommer så langt at for eksempel fordøyelsesorganene blir angrepet og fordøyelsen forstyrret. Han lærer å forstå det som man kunne kalle ensomhetsfrykt, klaustrofobi, når disse menneskene ikke klarer å være alene, når de på sykelig måte alltid og overalt må ha selskap omkring seg. Disse tingene dukker opp. De viser hvordan menneskeheten for tiden streber mot imaginasjonen, og hvordan et onde, som ellers kunne blitt et kultur-onde, bare kan bekjempes ved hjelp av imaginasjon. Plassfrykt - det er jo et onde som hos enkelte mennesker viser seg på en skremmende måte. Disse menneskene vokser opp. Fra et bestemt tidspunkt i deres liv opptrer merkelige tilstander. Når de går ut av døren, ut på en plass som kanskje er mennesketom, så overfalles de av en uforklarlig angst. De frykter et eller annet, de tør ikke ta et eneste skritt videre på den tomme plassen. Og hvis de tar et skritt frem, da kan det skje at knærne svikter, eller at de kanskje faller overende, ja at de sågar besvimer. I det øyeblikk noen kommer, om så det bare er et barn, vil personen ta tak i barnets arm eller kanskje bare berøre kroppen med hånden, og fra dette øyeblikk vil vedkommende igjen føle seg innvendig styrket, agorafobien avtar. Et tilfelle som blir beskrevet i den medisinske litteraturen er spesielt interessant. En ung mann, som sågar følte seg sterk nok til å ville bli offiser, blir overfalt av plassfrykt idet han blir sendt ut på et oppdrag der han skal lage en skisse over et område. Fingrene sitrer, han klarer ikke å tegne; der hvor han opplever tomrommet omkring seg - i det minste det han oppfatter som et tomrom - der blir han overfalt av en angst, som han samtidig fornemmer som noe sykelig. Han befinner seg i nærheten av en mølle. Han må uavbrutt, hvis han skal kunne utføre sitt oppdrag, stille et lite barn ved siden av seg. Og kun ved at dette barnet står der, blir han igjen i stand til å tegne. Vi spør oss; hvorfra kommer slike foreteelser? Hvorfra kommer for eksempel et annet fenomen; det at det finnes mennesker som har det slik at hvis de om natten av en eller annen grunn har glemt å la døren til soverommet stå åpen, noe som i lang tid har vært en vane, at de da våkner, badet i svette, og ikke kan annet enn å springe opp og åpne døren: De kan ikke være i et rom som er lukket. Det finnes mennesker som kommer dit at de må ha alle dører og vinduer åpne, og at de til og med - hvis huset befinner seg i en hage - må ha hageporten åpen for at de skal kunne være sikre på at de har friheten til en hver tid å kunne komme seg ut av rommet. Denne klaustrofobien, den er noe man ser opptre - ikke ofte i en så radikal form, - men noe man ser komme, hvis man er i stand til å iaktta menneskenes sjelstilstand nøyaktig.
Og så finnes det mennesker, - de føler helt inn i det fysiske, noe uforklarlig i kroppen. Hva er det? Det kan være et tordenvær som nærmer seg, eller det kan være andre atmosfæriske forhold. Det finnes i dag mennesker som ellers er svært forstandige - de må trekke ned gardinene når det lyner eller tordner, de må sørge for å være i et mørkt rom, for bare på den måten føler de at de kan beskytte seg mot opplevelsene som de atmosfæriske fenomenene fremkaller. Det er astrafobien. Hvorfra kommer disse tilstandene, som vi allerede merker ganske tydelig i vår tids sjeleliv, særlig hos slike som gjennom lengre tid har gitt seg naivt hen til en viss dogmatisme? Hos slike kan man sjelelig ganske presis merke disse tilstandene, selv om de ikke nødvendigvis ennå viser seg i det fysiske. Dette er jo i sin begynnelse. Disse tilstandene virker forstyrrende inn på en rolig og avbalansert oppfatning av livet. De opptrer også slik, ettersom de ikke alltid straks viser det fysiske bildet av klaustrofobi eller agorafobi eller astrafobi, at de fremkaller sykelige tilstander som tilskrives alt mulig annet, mens de i virkeligheten skyldes den særlige konfigurasjon i sjelslivet, som bryter frem i mennesket.
Hvorfra kommer så slike tilstander? De skyldes at ikke bare må vi lære å fornemme vårt sjeleliv legemsfritt, men vi må igjen bære dette sjeleliv vi opplever som legemsfritt, tilbake til den fysiske organismen, vi må la det dykke ned med bevissthet. På samme måte som det jeg allerede har karakterisert i disse foredragene, frigjør seg fra legemet mellom fødsel og tannfelling, - slik dukker det vi opplever utenfor legemet, som vi kan kalle astral opplevelse, ned i menneskets fysiske organisme mellom tannfellingen og kjønnsmodningen. Og det som utspiller seg idet mennesket blir kjønnsmodent, det er ikke annet enn denne neddykking i løpet av tiden fra omkring syvende til omkring fjortende leveår. Det sjelelig åndelige som mennesket har som noe uavhengig, det må igjen dukke under i organismen. Og det som så oppstår som fysisk kjærlighet, som oppstår som kjønnsdrift, det er intet annet enn resultatet av denne neddykkingen som jeg har beskrevet for dere. Denne neddykkingen, den må man lære grundig å kjenne. Dette vil jeg tale nærmere om her ved en senere anledning, om hvordan den som vil kjempe seg frem til en sann erkjennelse i retning av bevissthetssiden, må kunne lære å dykke ned i legemet, og i den sammenheng kunne bevirke en fullbevisst, sunn tilstand. Da vil man oppleve det som således viser seg, til å begynne med som imaginative forestillinger av det indre. Og det er ikke nok at man har en ytre romlig formforestilling. Man lykkes med denne øvelse først når man har en bevegelig formforestilling, når man litt etter litt overhodet kan overvinne alt romlig i disse imaginasjonene og man kan dykke ned i noe intensivt, noe som virker ut fra seg selv.
I korthet må man må kunne dykke ned slik at man i denne tilstand nøye kan skjelne hva som er en selv fra hva som er legemet. For kun det lar seg erkjenne som kan bli til et objekt for en. Det som fortsetter å være forbundet med noe subjektivt, kan man ikke erkjenne. Kan man holde fritt for ubevisst neddykking i legemet, det som man opplever utenfor kroppen, da kommer man inn i legems-organisasjonen og opplever billedmessig, imaginativt det som er dette legemets vesen helt opp til bevisstheten. Men den som lar disse bildene så å si smette inn i legemet, den som ikke beholder dem som frie, som ikke opplever legemet som objekt, men fortsetter å oppleve det som subjekt, han tar romfølelsen med inn i det kroppslige. Derved vokser det astrale sammen med kroppen i en altfor sterk grad. Da vokser opplevelsen av utenverdenen sammen med menneskets indre, og mennesket kan ikke lenger oppleve det romlige på normal måte, ettersom han gjør det som skulle ha vært noe objektivt til noe subjektivt. Frykten for det åpne rom, frykten for ensomme steder, frykten for det astrale som er utbredt i rommet, for det tordenaktige, kanskje også for det måne- og stjerneaktige, viser seg. Mennesket lever for sterkt i seg selv. Det er derfor nødvendig at alle øvelsene som fører til det imaginative liv, gir beskyttelse mot en slik for sterk innforlivelse i legemet, hvor man i stedet dykker ned i legemet på en måte der man ikke tar jeget med. Slik som man må ha jeget med ut i inspirasjonens verden, slik må man ikke ta jeget med inn i imaginasjonens verden.
Nå forsvinner, til tross for at man nettopp har forberedt seg gjennom symboliseringen, gjennom et billedskapende forestillingsarbeid, også alle fantasibilder. Men man møter objektive bilder. Det som egentlig lever i den menneskelige skikkelsen, det slutter å fremstå som objekt for mennesket. Man taper den ytre menneskelige skikkelsen av syne, og i stedet fremtrer det mangfoldet som på en viss måte lever seg ut i det eteriske i mennesket. Mennesket ser ikke mer sin enhetlige menneskelige form, men mangfoldet av alle de dyreformer som den menneskelige skikkelse er en syntetisert blandingsform og sammenstilling av. Det lærer innenfra å erkjenne hva som lever i planteriket, hva som lever i mineralriket. Det lærer nå å erkjenne hva det aldri kunne kommet til å erkjenne gjennom atomisme, gjennom molekylarisme; det som virkelig lever inne i dyre-, plante- og mineralriket. Dette lærer mennesket å erkjenne gjennom skuende, indre selviakttagelse. Og hva betyr det at vi ikke tar jeget med inn i dette fysiske legemet, når vi arbeider oss frem til imaginasjon? Det betyr intet annet enn at vi bygger opp kjærlighetens kraft i oss, - på en høyere måte enn ellers i livet, hvor det er underlagt det sanseliges legemskrefter; at vi tilegner oss kjærlighetens uselviske kraft, det å kunne være uten egoisme også overfor naturen, ikke bare overfor menneskenes rike. Det åpner for at alt det som fører oss til imaginasjonen blir båret av kjærlighetens kraft; at kjærlighetens kraft aldri er der ute, i et erkjennelsesobjekt, som vi på denne måten søker.
Igjen har vi de to retningene som går hver sin vei: Den sunne måten å utstrekke kjærlighetens kraft til imaginasjonen, eller motsatt på sykelig måte å belaste oss med frykt for det som er utenfor oss, ettersom vi opplever det som er der ute med vårt jeg, og så bærer dette inn i kroppen ved ikke å holde jeget tilbake, slik at agorafobi, klaustrofobi og astrafobi oppstår. Men vi har igjen en høyeste erkjennelse i sikte, hvis vi på en sunn måte utvikler dette, som ellers truer menneskets sivilisasjon med sykdom, og ville kunne føre utviklingen ut i barbari.
Og nå oppnår man på denne måten en virkelig erkjennelse av mennesket. Man når forbi alt det som anatomien, fysiologien, biologien kan vite, og man kommer frem til en virkelig menneske-erkjennelse, i det man nå virkelig kan se inn i menneskets organisasjon. Å, - denne menneskelige selverkjennelse, den tar seg virkelig annerledes ut enn hva (de mange tåkelegger-mystikerne) mange mystikere tror i sin tåkelegging (tror), - de som mener at når de dykker ned slik, da åpenbares (ett) et eller annet abstrakt guddommelig for dem. Å nei, det som åpenbarer seg er noe rikt og konkret, som også kaster lys over den menneskelige organisasjon, som gir ny forståelse av lunge, lever og så videre, - en forståelse som er en nødvendig forutsetning for en virkelig anatomi, for en virkelig fysiologi, og som først kan være grunnlag for en virkelig menneskekunnskap, og også for en virkelig medisin. Man har utviklet to krefter i menneskenaturen. Den ene; inspirasjonens kraft mot den materielle side, i det man litt etter litt oppdager det åndelige i det materielle, som igjen utvider seg til det tablået som herr Arenson har skildret her for dere. Og så den andre kraften, som leder til at man (innadrettet) innad oppdager de verdener som må ligge til grunn for en sann erkjennelse av mennesket - dette fremla jeg her på vårparten for nærmere førti leger, fagpersoner innen medisin - en erkjennelse av mennesket som trenges hvis man vil grunnlegge en sann medisinsk vitenskap.
Men disse to kreftene, inspirasjonens kraft og imaginasjonens kraft, de kan forenes. Det ene kan leve seg inn i det andre. Men det må skje i full bevissthet og i en erkjennelse av kosmos (gjennom) i kjærlighet. Da oppstår noe tredje: Inspirasjonen og imaginasjonen flyter sammen i den sanne, den åndelige intuisjon. Da hever vi oss (så) opp til det som lar (oss lære enhetlig erkjennelse av) en erkjenne enheten av den ytre materielle verden som noe åndelig, og den indre sjelelig-åndelige verden med sine materielle grunnlag, og som lærer oss å erfare utvidelsen av menneskelivet ut over jordlivet, slik det er blitt fremstilt for dere også her i andre (sammenhenger) foredrag. Slik lærer man (å erkjenne,) på den ene siden å erkjenne planteriket, dyreriket og mineralriket utfra deres indre essenser, utfra deres åndelige (verdi) substans gjennom inspirasjonen, og man legger på den andre siden grunnlaget for en virkelig organologi ved at man lærer organene å kjenne gjennom imaginasjonen. Og når man sammenfatter (det) i intuisjonen det som man har lært å kjenne om plante, dyr og mineral, med det som er gitt fra imaginasjonen om de menneskelige organene, da får man først en sann terapi, en legemiddellære som (i en virkelig betydning formår å gjøre bruk av det ytre overfor) kan anvende det ytre i virkelig betydning på det indre. En virkelig lege må (utvikle kosmologisk erkjennelse av) erkjenne legemidlene kosmologisk, han må erkjenne den menneskelige indre organologi antropologisk eller egentlig antroposofisk. Han må (erkjennende begripe) i erkjennelsen gripe den ytre verden ved inspirasjon, den indre verden gjennom imaginasjon, og han må (løfte seg) heve seg opp til det terapeutiske gjennom en virkelig intuisjon (i reell betydning).
Dere ser hvilke perspektiver som åpner seg for oss, når vi blir i stand til å (fatte) forstå åndsvitenskap i sin virkelige form. Riktignok må (i så fall) åndsvitenskapen da kvitte seg med mange av sine ytre forkledninger, mye som i dag hefter ved den, (grunnet mange som) fordi mange tror de kan dyrke den med alskens fantasteri, med alskens dilettantisme. Åndsvitenskapen må (bygge) opparbeide en forskningsmetode som (tåler å ettergåes av de strengeste) lar seg rettferdiggjøre overfor den strenge matematiker(e) eller analytiske mekaniker(e). Og på den andre siden må åndsvitenskapen være fri for all overtro. Åndsvitenskap må (enda) virkelig i lysende klarhet dertil kunne utvikle kjærlighet, (i lyseste klarhet - (ikke som når den ellers faller på) som ellers bare oppstår hos mennesket (og bare)) når den utgår fra instinktene. Men da er åndsvitenskapen en kime som vil utvikle seg, og sende sine krefter (ut) inn i alle vitenskaper og dermed også i (det menneskelige livet) menneskelivet.
Tillat meg derfor å la det som jeg hadde å si dere i disse foredragene klinge ut i en ganske kort betraktning. (Tidligere måtte jeg si) På forhånd vil jeg gjerne si at det selvfølgelig enda er meget som kan leses mellom linjene i det jeg har fremført. Noe av det vil jeg (berøre, nå) tydeliggjøre når jeg nå i kveld og i morgen vil holde ytterligere to foredrag til utfyllelse av det som selvsagt bare kunne antydes på den korte tiden som var til rådighet i dette kurset. Men det som mennesket får del i, når det på den ene siden når frem til inspirasjon (og), på den andre siden til imaginasjon, (idet) og så (han) forener inspirasjonen og imaginasjonen i intuisjonen, - først (det gir ham) det gir det den indre frihet og den indre kraft, som gjør det mulig å (fatte) danne begreper som kan settes inn i det sosiale livet. Og bare den som gjennomlever vår samtid med sovende sjel, kan (overse) unngå å se alt det fryktelige som koker i undergrunnen (, - skrekkinnjagende med hensyn til fremtiden.) og truende skaper skrekk for fremtiden.
Hva ligger åndelig sett til grunn for dette? Åndelig sett ligger noe til grunn som man kan iaktta hos de mest fremstående personer, gjennom et oppmerksomt studium av menneskenes seneste utvikling. Hvordan har man ikke anstrengt seg i det 19. århundret og inn i det 20. århundret, for å finne (klare) tydelige begreper, riktige indre klare impulser for tre begreper som er av aller høyeste betydning i samfunnslivet; for begrepet kapital, for begrepet arbeid og for begrepet vare. Man (hadde bare behøvd å se seg om) behøver bare engang å orientere seg i den aktuelle litteratur fra det 19. århundret og begynnelsen av det 20. århundret, for å (innse) se hvordan menneskene har anstrengt seg for å erkjenne hva kapital egentlig betyr i de sosiale prosessene, og hvordan det (menneskene slik begrepsmessig har arbeidet med, har medført) man etterstrebet gjennom begrepene, førte til forferdelige kamper i den ytre verden. Man (må) skulle legge merke til (den indre sammenheng mellom hva) hvordan det som menneskene kan føle og tenke om arbeidets funksjon og betydning i samfunnsorganismen, (og) hvordan dette henger inderlig sammen med den (særlige følelse som griper om seg blant menneskene i den nyere tid) livsfølelse som har vokst frem hos menneskene i den nyere tíd. Og (man) etter dette skulle man en gang se på definisjonen - jeg kunne si (den bakkekontakt-manglende definisjonen) definisjonen uten bakkekontakt - av varebegrepet. Menneskene har anstrengt seg for å (skape klarhet overfor) bringe klarhet i tre praktiske begreper. I dag ser vi at (den siviliserte verdens liv) livet i vår sivilisasjon preges av at det overalt hersker uklarhet nettopp omkring (triaden) treheten: kapital, arbeid, vare. Og man kan ikke heve seg opp til et svar på spørsmålet om hva kapitalen har for (en) funksjon i samfunnsorganismen. Man vil først kunne det, når man er i stand til å erkjenne - utfra en sann åndsvitenskap, gjennom imaginasjon og inspirasjon forent til intuisjon - at en riktig impuls for kapitalvirksomheten overhodet bare kan utledes fra et åndsliv som utgjør en selvstendig del av den sosiale organismen. Det eneste som kan vise vei (for) til en riktig oppfatning av dette ledd i den sosiale organismen, er en virkelig imaginasjon. Og man vil også erkjenne noe annet: Man vil forstå at man kun vil (oppnå) nå til en erkjennelse av arbeidet som (samfunnsvirksomhet) en del av den sosiale organismen, når dette som (utgår) avsondres fra mennesket, som viser bort fra mennesket, ikke først (fattes) blir sett i sammenheng med produktet, ved at man - som marxistene - fremstiller vareproduktet som "størknet arbeid" eller "størknet tid". Man må erkjenne hvordan arbeidet som avsondrer seg fra mennesket (legger igjen) kun kan begripes, når man overhodet kan (komme inn i en fri) utvikle en forestilling om, (eller) en fri opplevelse av det som slik (kan utgå) kan avsondre seg fra mennesket. Arbeidsbegrepet vil først finne sin klarhet (ved hjelp av) gjennom dem som vet hva som åpenbarer seg for mennesket gjennom inspirasjon.
Og det som lever i varen er det mest kompliserte begrep man (enn så lenge) i denne sammenhengen kan (fatte) gripe. For intet enkeltmenneske strekker til for å kunne (fatte) begripe det som er vare i livets virkelighet. Vil man overhodet definere varen, da vet men ikke hva erkjennelse er. Vare kan man ikke definere eller fatte i begreper, for i denne sammenheng kan man kun definere (hva) det som angår ett menneske alene, (hva) det som ett menneske alene kan omfatte med sin sjel. Varer lever imidlertid alltid i vekselvirkninger mellom flere mennesker og flere mennesketyper. Varer lever i vekselvirkninger mellom produsenter og konsumenter, og dem som formidler mellom begge parter. Med de fattigslige begrepene om bytteverdi og kjøp som man har utarbeidet i en vitenskap som ikke oppfatter naturerkjennelsens grenser riktig - med disse fattigslige begrepene vil man aldri komme til forståelse av varen. Varen, arbeidsproduktet, lever mellom flere mennesker, og når det enkelte menneske innlater seg på å erkjenne varen som sådan, da er det feil. Varen i sin sosiale funksjon må fattes gjennom det samorganiserte fellesskap av mennesker, av assosiasjonen. Den må forståes gjennom assosiasjonen (opptas i assosiasjonens forståelse), den må leve i assosiasjonen. Først når det danner seg assosiasjoner som bearbeider det som utgår fra produsentene, de handlende og konsumentene - først da vil et slikt sosialt begrep oppstå, som kan leve som varebegrep i en menneskegruppe i et sunt næringsliv, - ikke utfra det enkelte menneske, men ut fra assosiasjonen, fra arbeiderassosiasjonene.
Vil man umake seg til å stige opp til det som åndsforskeren kan formidle fra de høyere erkjennelsers verden, da vil man få begreper om det som må oppstå i det sosiale liv dersom vi vil komme videre, dersom vi vil forvandle nedgangen til en oppgang. Derfor er det ikke bare en teoretisk interesse, ikke bare et vitenskapelig behov som lever i alt det som skal sies og gjøres her i dette rom. Nei, (i videste omfang finnes et behov ) det er i videste omfang nettopp behovet for at det som her blir utarbeidet, som her blir utforsket, (skal) kan gjøre mennesker modne, så de går fra dette rommet, ut til alle kanter av verden, med slike ideer, med slike sosiale impulser som virkelig kunne (hjelpe i vår nedadgående tid) bli en hjelp i vår nedgangstid, - som kunne bringe oppgang i vår verden som så tydelig er på vei nedover.
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
