Naturerkjennelsens grenser 8.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Libra bringer her det åttende og siste foredraget fra Rudolf Steiners foredragsrekke "Naturerkjennelsens grenser, og hvordan de kan overvinnes".
Som på Rudolf Steiners tid lever også vi i en verdenssituasjon som kaller på grunnleggende ny innsikt hvis vi skal kunne håpe at utviklingen - som leder mot konflikt, egoisme og natur-ødeleggelse - skal kunne ta en annen retning. Til en ny forståelse av de grunnleggende sosiale spørsmål har Steiner gitt oss bildet av samfunnet som en tregrenet organisme. Men idet vi vil tenke praktisk sosialt, virker det tilsynelatende håpløst å finne veier ut av de fastlåste systemenes tvang. En fantasi båret av ånd må settes inn, dersom man vil søke ideer som kan forme menneskeverdige fellesskap i samsvar med tidens behov. Mange antroposofiske initiativ i samtiden handler om dette.
I foredragsrekkens avsluttende foredrag samles de store linjene som Steiner har trukket opp. Her går han detaljert inn på hva som egentlig skjer når vi mennesker tar inn inntrykk fra omverdenen, når vi iakttar noe med våre sanser. Farger, toner, varmeinntrykk, alt dette er noe annet og mer enn det vi rent abstrakt forestiller oss. Dessuten; i det vanlige liv gjør vi aldri iakttakelser uten at vi samtidig danner oss begreper om det iakttatte. Men i følge Steiner krever veien til en høyere imaginativ bevissthet at vi kan ha øyeblikk der inntrykkene fra verden tas inn begrepsfritt. Han talte i disse foredragene til en forsamling vitenskapelig skolerte mennesker, som gjennom hans verk Frihetens filosofi kunne arbeide seg frem til sansefri tenkning som erfaring. Har man tilegnet seg evnen til klart å kunne holde sanseelmentene ute fra den rene tenkningen, da vil man på den andre siden også kunne løse det begrepsmessige ut av sanse-iakttakelsene. Den sansefrie tenkningen og den begrepsfrie iakttakelsen blir som to motsatte bevegelser, - som en ut-ånding i forhold til en inn-ånding.
I den rene tenkning finner sjelen sin forbindelse med den ytre verdens vesen og lovmessighet. Inspirasjonens vei bygger på dette og er en vei til den ytre verdens åndelige side - en vei som Steiner i disse foredragene anskueliggjør gjennom et tilbakeblikk på tidligere tiders orientalske visdomsskoler.
I iakttakelsen, derimot, trekker vi i en høyere forstand verden inn i oss. Gjennom å arbeide med en begrepsfri fordypelse i sanseinntrykk fra den ytre natur, kan nåtidsmennesket utvikle en kraft til å skue levende bilder, imaginasjoner. Derved kan man nå til erfaring av sitt indre vesens natur. Dette er den vei som er egnet for den moderne sivilisasjonens utviklingstrinn.
I krysningspunktet mellom de to bevegelsene, mellom det imaginative og det inspirative - i analogi med inn- og utåndingens pendelbevegelse - kan intuisjonen, den høyere erkjennelses tredje trinn, oppstå.
Utgangspunktet for foredragsrekken Naturerkjennelsens grenser er betydningen av at det må finnes mennesker som har mot og initiativ til å utvikle dypere ånds-erkjennelse. Steiners beskrivelser av imaginasjonens og inspirasjonens veier, kaster lys over det indre landskap som man må kunne orientere seg i for å komme på innsiden av gåtene som livet og verden stiller.
Åttende foredrag
Dornach 3. oktober 1920
I går forsøkte jeg å vise hvordan man innenfor det orientalske åndsliv søkte å nærme seg den oversanselige verdens område. Og jeg henviste til hvordan den som den gang ville begynne på veien til det oversanselige - på en måte utelot forbindelsesbroen mellom seg og de andre menneskene, ikke benyttet den. Derved valgte han en annen vei enn den som umiddelbart fører inn i det sosiale liv - fra det ene mennesket til dets medmennesker - gjennom språket, gjennom tankene, og gjennom jeg-iakttakelsen. Og jeg påpekte hvordan - i stedet for å forstå gjennom ordet, i stedet for å høre etter det som et medmenneske ville si oss - det ved ham vi ville forstå , hvordan det ble forsøkt å leve i ordet. Dette å leve i ordet ble den gang ytterligere forsterket ved at man formet visse ordsammenstillinger, vers, som man levde i, som man gjentok, slik at sjelekraften som man vant frem til i disse ordene forsterket seg gjennom gjentakelsene. Og jeg beskrev hvordan man på denne måten kunne oppnå noe i den sjelstilstand som vi kan kalle den inspirative, i den betydning jeg har karakterisert. Men den gamle orientens vise hørte inn under sin særlige folkekarakter, der jeg-bevisstheten var langt mindre utviklet enn i en senere periode av menneskehetens utvikling. Slik levde man seg inn i den åndelige verden på en mer instinktiv måte. Og ettersom det hele var instinktivt, og altså sprang ut fra en sunn drift i menneskenaturen, så kunne det i disse eldste tidene ikke føre til de patologiske skadevirkningene, som vi også har måttet snakke om. I senere tider ble det så iverksatt forholdsregler, som jeg har forsøkt å beskrive for dere, mot fremveksten av slike skadelige virkninger. Jeg sa også at de som innenfor vår vesterlandske sivilisasjon vil gripe den åndelige verden, må gjøre dette annerledes. Menneskeheten har i mellomtiden gått fremover. Andre sjelekrefter har utviklet seg, og man kan ikke bare helt enkelt gjenoppta den orientalske vei til det åndelige i vår tid. Man kan ikke reaksjonært ville vende tilbake til førhistoriske, eller til tidligere epoker av menneskehetsutviklingen på åndslivets område.
For den moderne vestlige sivilisasjonen er det imaginasjonen som utgjør veien til de oversanselige verdener. Det er bare så at denne imaginasjonen må innpasses i det øvrige sjelelivet på en organisk måte. Og dette kan skje på de mangfoldigste vis, på samme måte som jo heller ikke den orientalske ånds-veien var helt entydig forutbestemt, men kunne anta ulike former. I dag vil jeg skildre veien til den åndelige verden, slik den er tilpasset den vesterlandske sivilisasjonen, og på en slik måte at den som står inne i et moderne vitenskapelig liv, vil finne den særlig egnet.
I min bok Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener er riktignok en absolutt sikker vei til de åndelige områder beskrevet, men den har en karakter som på et vis duger for enhver, slik at den også duger for dem som ikke har gjennomlevd et egentlig vitenskapelig liv. Jeg vil i dag spesielt fremstille veien på en måte som mer kan duge for den vitenskapelig orienterte. For den vitenskapelig orienterte - vi vil straks få høre i hvilken betydning dette er ment - må jeg utfra all min erfaring anse det som en riktig forutsetning for erkjennelsesveien at man forfølger det som er fremstilt i min bok Frihetens filosofi. Denne Frihetens filosofi er ikke skrevet i den hensikt som bøker i dag oftest blir skrevet, for at den enkelte ganske enkelt skal la seg informere om bokens innhold, at vedkommende - utfra sine særlige forkunnskaper - utfra sin utdannelse eller sin vitenskapelige kultur, gjør seg kjent med hva som er fremstilt i boken rent innholdsmessig. Grunnleggende sett er min Frihetens filosofi ikke ment slik. Derfor blir den ikke nettopp elsket blant slike som kun vil gjøre seg kjent med en bok. Min Frihetens filosofi er ment slik, at man side for side må gripe sin egen umiddelbare tankeaktivitet, og at boken selv på en måte kun er en slags partitur hvor man i indre tankeaktivitet må lese dette partituret, for vedvarende - ut fra seg selv - å gå fra tanke til tanke. Slik er det i denne boken hele veien gjennomgående gjort regning med leserens tankemessige med-arbeid. Og det er videre gjort regning med hva som skjer med sjelen når den medvirker i et slikt tankearbeid. Den som ikke - når han virkelig har tilegnet seg denne boken i eget sjelelig tankearbeid - må innrømme at han nå har funnet seg selv i et element av sjelelivet som han ikke tidligere har befunnet seg i; - den som ikke fornemmer at han på et vis er løftet ut av sin vanlige forestllingsform, til en sansefri tenkning som man beveger seg i, hvor man føler at man er blitt fri fra legemlighetens betingelser, - han leser egentlig ikke denne Frihetens filosofi i dens rette mening. Den som ikke kan innse dette, forstår i bunn og grunn ikke denne boken riktig. Man må på en måte kunne si til seg selv: Nå vet jeg, gjennom dette sjelelige tankearbeid som jeg har utført, hva ren tenkning egentlig er.
Det er jo det eiendommelige, at det som nettopp skal bli noe reelt i sjelen ved at man følger min Frihetens filosofi, er noe som blir avvist i sin realitet av de fleste vestlige filosofer. Hos tallrike filosofer finner dere utredninger om at noe slikt som en ren tenkning slett ikke kan forekomme. De hevder at all tenkning alltid må være fylt med rester - om aldri så fortynnede - av sanselige anskuelser. Man må jo tro at filosofer som påstår noe slikt, aldri virkelig har studert matematikk, at de ikke kan ha satt seg inn i forskjellen mellom analytisk og empirisk mekanikk. Og uansett er den utbredte spesialiseringen kommet så vidt, at man i dag ofte filosoferer uten det minste spor av den matematiske tenkningens erkjennelsesart. I bunn og grunn kan man ikke filosofere uten å forståelsen av, i det minste, den matematiske tenkningens ånd. VI har vært inne på hvordan Goethe forholdt seg til den matematiske tenkningen, når han også selv uttalte at han ikke kunne tilskrive seg noen spesiell matematisk kultur. Altså; det blir egentlig fra mange hold benektet, at noe slikt finnes, som det jeg ønsker man skulle tilegne seg gjennom studiet av min Frihetens filosofi.
Hvis vi nå tenker oss at en eller annen kom til å gjennomgå denne Frihetens filosofi slik som jeg har beskrevet det - helt enkelt innenfor den vanlige bevissthet - så kunne han naturligvis ikke hevde, at han derved på et vis befant seg i den oversanselige verden. For denne Frihetens filosofi har jeg ganske klart - med hensikt - skrevet slik som den er blitt skrevet, for at den i første omgang skulle fremtre for verden som et rent filosofisk verk. Man kan bare tenke seg, hvordan det ville ha tjent den antroposofisk orienterte åndsvitenskap, dersom jeg straks hadde begynt med åndsvitenskapelige verk. Disse åndsvitenskapelige verkene ville selvsagt ha blitt forbigått upåaktet av alle fagfilosofer, som den reneste dilettantisme, som amatørlitteratur. Jeg måtte i første omgang skrive rent filosofisk. Jeg måtte først stille frem for verden noe som i reneste forstand var filosofisk tenkt, til tross for at det gikk videre enn den vanlige filosofien. Men uansett, på et tidspunkt måtte overgangen gjøres fra det blotte filosofiske og naturvitenskapelige forfatterskap, til det å skrive åndsvitenskapelig. Det var på en tid da jeg nettopp var invitert til å skrive et særlig kapittel om Goethes naturvitenskaplige skrifter i en tysk Goethe-biografi. Jeg hadde da også skrevet det ferdig og levert det til forleggeren, da min bok Mystikken ved inngangen til den nyere tids åndsliv og dens forhold til den moderne verdensanskuelse utkom umiddelbart etter. Gjennom denne boken viser jeg veien fra det rent filosofiske til det antroposofisk orienterte. Og jeg fikk, straks dette verket var utkommet, mitt manuskript til Goethe-kapittelet i retur fra forleggeren, kun ledsaget av honoraret så jeg ikke skulle mukke på den ene eller andre måten. Slik hadde det forretningsmessige fått sin tributt. Blant de vitenskapelige pedantene ville man selvsagt ikke lenger ha et kapittel om Goethes naturvitenskapelige utvikling fra den som hadde skrevet denne "Mystikken".
Nå, jeg forutsetter altså at man - først med utgangspunkt i den vanlige bevissthet - har gjennomarbeidet Frihetens filosofi på riktig måte slik jeg har anført. Da vil man være i den rette forfatning til å kunne la sjelen på en god måte gjennomgå det som jeg i går betegnet - riktignok bare med et par ord - som veien inn i imaginasjonen. Denne veien inn i imaginasjonen kan gjennomføres slik, i samsvar med vår vesterlandske sivilisasjon, at man forsøker helt å hengi seg til den ytre fenomenologiske verden. Man må la denne virke umiddelbart på en selv, - ja oppta den slik at man utelukker tenkningen.
Ikke sant, vårt vanlige åndsliv i våken tilstand forløper jo slik, at vi iakttar, og ved iakttakelsen egentlig alltid gjennomtrenger det iakttatte med forestillinger. I den vitenskapelige tenkningen innvever vi systematisk det iakttatte med forestillinger, systematiserer det hele gjennom forestillinger og så videre. Ved at man har tilegnet seg en slik tenkning som etter hvert fremkommer i forløpet av Frihetens filosofi , kommer man nå virkelig i den posisjon at man sjelelig kan arbeide så skarpt at man - når man iakttar - kan utelukke forestillingene, at man undertrykker forestillingene, at man utelukkende hengir seg til iakttakelsen. Men ved at man forsterker sjelekreftene, og på et vis, i riktig forstand, suger inn iakttakelsene uten å forarbeide dem med forestillinger, kan man også gjøre slik at man ikke i vanlig forstand bedømmer disse iakttakelsene med forestillingene, men at man skaffer seg symbolske eller andre bilder. Dette kan være bilder av det som kan sees med øynene, som kan høres med ørene, eller også varme-bilder eller berørings-bilder, med mere. Ved at man så å si bringer iakttakelses-prosessen i flukt, ved at man bringer liv og bevegelse inn iakttakelsene, men gjør dette på en slik måte som det ikke skjer i den vanlige form for forestilling, men i symboliserende eller også kunstnerisk bearbeidede iakttakelser - ved dette finner man mye tidligere kraften til å la seg gjennomtrenge av iakttakelsen som sådan. Ja, man kan allerede forberede seg godt for en slik erkjennelse ved at man i strengeste betydning oppdrar seg til det som jeg har beskrevet som fenomenologien, gjennomarbeidingen av fenomenene. Hvis man virkelig, ved erkjennelsens materielle grense har forsøkt ikke - ut fra treghet - å støte gjennom sanseteppet, og der søke alt mulig metafysisk gjennom atom- og molekylforklaringer, men heller å anvende begrepene til å ordne fenomenene, følge fenomenene helt til urfenomenet; da får man en oppdragelse som også vil sette en i stand til å holde det begrepsaktige borte fra fenomenene. Og symboliserer man, billedliggjør fenomenene dertil, da får man en sterk sjelelig makt til på en måte å kunne suge inn utenverdenen begrepsfritt.
Man må selvsagt ikke tro at det er mulig å nå frem til dette på kort tid. Åndsforskning krever mye mer arbeid enn laboratorie- eller stjerneobservatorie-forskning. Den krever fremfor alt en intensiv anstrengelse av ens egen vilje. Og har man i noen tid drevet et slikt forestillende arbeid i symboler, og gjort anstrengelser for kontemplativt å hvile i slike bilder, bilder som man på denne måten henter frem i sjelen i tilknytning til fenomenene som ellers kun iler forbi idet vi går fra inntrykk til inntrykk og fra opplevelse til opplevelse - ja har man vennet seg til lenge og stadig lengere å fastholde slike bilder som man helt kan gjennomskue, som man har laget seg selv eller fått anbefalt av andre slik at de ikke inneholder uvedkommende reminisenser, når man om og om igjen gjentar et slikt indre arbeid, - da forsterkes den indre sjelekraft. Gjennom dette blir man til sist klar over at man opplever noe i seg selv, som man tidligere ikke hadde noen anelse om. I høyden kan man - men dette må ikke misforstås - gjøre seg et bilde av det som man ellers, men bare i sitt indre, opplever når man erindrer enkelte spesielt levende drømmeforestillinger. Det er bare det at drømmeforestillingene alltid er reminisenser og ikke umiddelbart kan knyttes til noe ytre, men kommer en i møte som reaksjon fra ens eget indre. Når man som ovenfor beskrevet gjennomlever de nevnte bildene, da er dette noe tvers igjennom reelt, og man kommer til at man nå, i sitt eget indre, treffer på det åndelige som frembringer vekstprosessen, som er vekstprosessen. Man merker at man kommer inn i en del av sin menneskelige konstitusjon, et område som er i en selv, som forbinder seg med en selv og er virksomt, men som man tidligere kun har opplevd ubevisst. Hvordan har man opplevd det ubevisst?
Nå, jeg har jo fortalt dere at noe åndelig-sjelelig gjennomorganiserer mennesket fra fødselen til tannfellingen, og at det så mer og mindre frigjøres. Men nå, mellom tannfellingen og kjønnsmodningen, blir - også utfra noe åndelig-sjelelig som på en måte dykker ned i det fysiske legemet - først kjærlighetsdriften vekket, men også mye annet. Men alt dette skjer på ubevisst måte. Kommer man derimot til å bevisst kunne følge denne inntrengning av det åndelig-sjelelige i den legemlige organismen på grunn av slike sjelelige forholdsregler som jeg har beskrevet for dere, da ser man hvordan prosesser foregår i mennesket, hvordan mennesket egentlig, fra fødselen av, hele tiden er hengitt til utenverdenen. I dag anser man dette at man er hengitt til utenverdenen, som et rent abstrakt iakttakelsesforhold eller en abstrakt erkjennelsesvirksomhet. Det er det ikke. Idet vi er omgitt av en fargestrålende verden, idet vi er omgitt av en tonende verden, idet vi er omgitt av en varmende verden, kort sagt omgitt av alt det som gjør inntrykk på våre sanser og som igjen gjør inntrykk på vår organisasjon ved forarbeidingen av inntrykkene gjennom forestillingene, da ser vi at vi - når vi ubevisst opplever alt dette fra barndommen - opptar noe i oss med fargeinntrykkene, med toneinntrykkene, som gjennomtrenger oss som noe åndelig. Og når vi eksempelvis opptar i oss kjærlighetsfølelsen mellom tannfellingen og kjønnsmodningen, så er dette ikke noe som vokser ut av vår kroppslighet, men det er noe som blir gitt oss fra kosmos, noe som kosmos gir oss gjennom fargene, tonene og varmestrømningene som kommer til oss. Varme er noe annet enn varme, lys er noe annet enn lys i fysisk forstand, lyd er noe annet enn fysisk lyd. Gjennom sanseinntrykkene har vi kun bevissthet, ville jeg si, om det som er den ytre lyd og den ytre farge. Og i vår hengivelse til naturen, virker ikke eter-bevegelser, atombevegelser eller den slags som moderne fysikk og fysiologi drømmer om: Det er derimot ånd, det er krefter som er virksomme, krefter som allerede her i den fysiske verden, mellom fødsel og død, gjør oss til det vi er som menneskelige vesener. Og i det vi trer inn på slike erkjennelsesveier som jeg har beskrevet, blir vi klar over hvordan vi blir organisert ut fra den ytre verden. Vi følger bevisst det som legemliggjøres og lever i oss, idet vi fremfor alt får en tydelig sans for at ånd er tilstede i omverdenen. Nettopp gjennom fenomenologien kommer vi frem til tydelig å se hvordan ånd er å finne i den ytre verden. Vi når ikke frem til erkjennelse av ånden ved abstrakt metafysikk, men derimot nettopp gjennom fenomenologien, ved at vi løfter det til bevissthet som ellers gjøres ubevisst når vi iakttar - at vi erfarer hvordan det åndelige trenger inn i oss og organiserer oss gjennom iakttakelsen av sanseverdenen.
I går sa jeg dere at den orientalske vise på en måte unnlot å ta i betraktning betydningen av det som tales, betydningen av tankene, betydningen av jeg-iakttakelsen, og oppleve disse tingene annerledes, inngikk i andre sjelsforhold til dem, fordi språk, tankeiakttakelse, jeg-iakttakelse først leder bort fra den åndelige verden, og leder sosialt over til de andre menneskene. Tilværelsen i den sosiale verden kjøper vi oss på en måte - i det vanlige liv - ved at vi gjør språket gjennomhørbart, tankene gjennomskuelige og jeg-iakttakelsen følbar. Den orientalske vise tok igjen til seg det ugjennomhørbare ved språket, og levde i selve ordene. Han tok det u-gjennomsiktige ved tankene og levde i tanken og så videre. Vi mennesker i aftenlandet er mer henvist til å se oss tilbake, mot medmenneskene, på veien til de oversanselige verdener.
Da må vi minne oss om at mennesket også bærer en viss form for sanseorganisasjon i sitt indre. Jeg har allerede påpekt, hvordan vi mennesker har tre indre sanser, med hvilke vi iakttar vårt indre, akkurat slik som vi ellers iakttar det ytre. Vi har en likevektssans som gir oss følelsen av den romlige plassering vi må ha som mennesker, og som vi kan arbeide innenfor med vår vilje. Vi har en bevegelsessans som gjør at vi vet at vi beveger oss, gjennom en indre sansning - også når det skjer i mørket - ikke bare ved at vi iakttar vår egen bevegelse i forhold til andre gjenstander som vi passerer. Vi har en bevegelsessans. Og vi har en livssans som lar oss iaktta vårt almene velbefinnende, fortløpende lar oss iaktta vår indre livssituasjon i vekslende tilstander. Disse tre sansene arbeider sammen med viljen i menneskets syv første leveår. Barnet retter seg etter likevektssansen og blir, fra å være et vesen som ikke kan gå - og som etter en tid ennå bare kan krabbe - til et vesen som kan stå oppreist og gå. Evnen til oppreist gange er en virkning formidlet av likevektssansen, vi stilles inn i verden gjennom likevektssansen. Tilsvarende oppdrar vi oss til en full mennesketilværelse gjennom bevegelsessansen, gjennom livssansen. Den som nå kan iaktta, hvordan mennesket utvikler sitt åndelig-sjelelige og fysiske vesen, med den samme objektivitet som når man gjør iakttakelser i laboratoriet, i fysikk-verkstedet, han vil se at det som har gjennomorganisert mennesket og som fortrinnsvis levde organiserende i mennesket i de første syv leveårene - at det frigjør seg, og at det senere, fra og med tannfellings-tidspunktet, antar en noe annen form. Da er ikke mennesket lenger - kunne jeg si - så intensivt forbundet med sitt indre, som barnet er. Barnet er intensivt forbundet med sitt indre, med den menneskelige likevekt, med den menneskelige bevegelse, med det menneskelige liv. Men samtidig med denne frigjørelsen fra likevekt, bevegelse og liv, utvikles enda noe annet. Det som utvikler seg er en viss inntreden av ytterligere tre sanser, av sansen for lukter, av sansen for smak og av sansen for berøring. Det er overordentlig interessant, å kunne studere i alle enkeltheter, hvordan barnet - det skjer fremfor alt tydelig i en tidlig alder, men for den som skolerer seg til det, er det også tydelig nok å iaktta i senere alder - , hvordan barnet finner veien inn i livet, og orienterer seg gjennom luktesansen, smakssansen og berøringssansen. Og vi ser hvordan mennesket på en viss måte - idet det skyver likevekt, bevegelse, liv, ut av seg -mer og mer trekker inn til seg alt det som er kvalitetene av luktesansen, smakssansen og berøringssansen. Det ene blir på et vis ut-åndet, det andre blir inn-åndet, over en lengre livsepoke, slik at de to fenomenene møtes i vår organisme; - kreftene som trenger seg innefra og utover i form av likevekt, bevegelse, liv - i møte med luktens, smakens og berøringens kvalitetsorienteringer som trenger seg utenfra og innover. Og ved at den ene sanse-treheten og den andre sanse-treheten gjensidig gjennomtrenger hverandre, bevirkes at en fast selvbevissthet kan oppstå i mennesket, derigjennom opplever mennesket seg som et riktig selv. Og nettopp slik som vi er utestengt fra den ytre åndelighet - med rette selvfølgelig, for ellers ville vi ikke kunnet være sosiale vesener i det fysiske livet, - ja slik som vi er utesluttet fra denne åndeligheten på grunn av språket, på grunn av tankeiakttakelsen, og av jeg-iakttakelsen, - på samme måte blir vi avskåret fra det som ellers umiddelbart ville avsløres for oss i treheten liv, bevegelse og likevekt, ved at denne treheten møtes av luktens, smakens og berøringens kvaliteter som vokser henimot den. På et vis legger erfaringene med luktesansen, smakssansen og berøringssansen, seg foran det som vi ellers ville erfart ved likevektssansen, ved bevegelsessansen, og ved livssansen. Og resultatet av enhver utvikling mot det imaginative som jeg har snakket om, består i at vi gjør noe motsatt i forhold til det orientaleren gjorde for å nå inn i den åndelige verden, - det at han gjorde stopp ved språket, for å leve i det, gjorde stopp ved tankene, for å leve i dem, gjorde stopp ved jeg-iakttakelsen, for å leve i den. For oss avhenger resultatet av at vi når frem til en virksomhet som på en måte er motsatt i forhold til orientalerens behandling av språk, tankeiakttakelse og jeg-iakttakelse. I imaginasjonen må vi oppnå dette, idet vi innsuger de ytre iakttakelsene så å si begrepsfritt. Orientaleren ble stående ved ordene. Han levde seg inn i dem. Den som streber mot imaginasjon må derimot, tvinne seg gjennom lukt smak og berøringsiaktakelse, han må trenge ned til det indre, slik at han nå, - idet han ikke belyses av luktiakttakelse, smaksiakttakelse og berøringsiakttakelse, - møtes av det som kan oppleves gjennom likevekt, bevegelse og liv. Det er et stort øyeblikk, når man trenger gjennom alt det som jeg har karakterisert for dere som luktens, smakens og berøringsinntrykkenes sanse-trehet, og på en måte har nakent foran seg det som er tilstede i likevekt, bevegelse og liv.
Det er interessant å følge, nettopp etter slik en forberedelse, det som ofte frembys av vesterlandsk mystikk. - Sant og visst, jeg er langt fra å ville underkjenne det poetiske det vakre, det fantasifulle ved mange mystikere. Jeg beundrer virkelig det som for eksempel den hellige Therese har kommet med, Mechthild von Magdeburg og andre, selv Meister Eckhart og Johannes Tauler. Men for den som virkelig er en åndsforsker, for ham avsløres det som oppstår når man begir seg på vei mot det indre, men ikke trenger forbi luktens, smakens og berøringens region. Prøv engang å lese hos enkelte, som særlig tydelig har beskrevet det som de har opplevd på denne veien. De skriver om en smak av det indre; de skriver også om en lukt-erfaring, og om berøring skriver de også i en bestemt betydning. Og den som forstår å lese riktig, han vil nettopp ved en Mechthild von Magdeburg eller den hellige Therese se ganske tydelig: De går denne veien mot det indre, men de kommer ikke gjennom luktinntrykkenes, smakens, og berøringens region. De beskriver det riktignok i vakre poetiske bilder, men egentlig kun i betydningen; man har en luktopplevelse av det indre, smaker, kjenner på det indre.
Ja, det å se den sanne skikkelse av virkeligheten med en åndelig utviklet sans, er ikke så behagelig som man vil bli fortalt av en vellystig mystikk - for vellystig er den - en mystikk som i grunnen bare tilfredsstiller en raffinert innadrettet sjele-egoisme. Som sagt, også jeg kan beundre denne mystikken slik som den hvor som helst ellers blir beundret, men som åndsforsker må man vite at denne mystikken blir stående på halvveien, at det som kommer til uttrykk i vakre poetiske bilder hos Mechthild von Magdeburg eller den hellige Therese, i virkeligheten ikke er annet enn det man lukter, smaker, berører, før man trenger frem til det indre. Sannheten er i enkelte fall ubehagelig, kanskje noen ganger til og med grusom. Men for en moderne menneskehet passer det seg ikke å bli sjelelig paralysert ved en ufullkommen og tåkete mystikk. For vår tid passer det seg at man kommer inn i det virkelige menneskelige indre med sterk åndskraft, med den styrken som vi - for den ytre verden - ikke forgjeves, og langt mer disiplinert har nådd frem til i naturvitenskapen. Denne naturvitenskapen blir ikke underkjent. Naturvitenskapen blir opptatt nettopp ut fra dens disiplinerende og metodiske side. Og nettopp når man har tilegnet seg denne naturvitenskapen, da er man på den andre siden også i stand til å vurdere, - og egentlig på riktig måte vurdere hva som kommer fra en nebuløs mystikk. Men man vet også at denne nebuløse mystikken ikke er det som en åndsvitenskapelig strømning av i dag burde drive med. En slik åndsvitenskapelig strømning bør derimot søke en klar forståelse av det egne menneskelige vesen, slik at også en klar åndelig forståelse av utenverdenen kommer i stand.
Jeg vet at hvis jeg ikke uttalte meg slik som jeg må uttale meg i overensstemmelse med sannheten, da kunne jeg hatt støtte fra de mange skvaldrende tåke-mystikerne, de som streber etter mystikk for å tilfredsstille indre sjelelig vellyst. Men dette det kan ikke handle om, i det som vi driver med. Det kan bare handle om å finne krefter for livet, krefter som kan komme som åndskrefter inn i vårt vitenskapelige og vårt sosiale liv.
Når man slik har kommet helt frem til det som lever i likevektssansen, i livssansen og i bevegelsessansen, da er man kommet til det som oppleves som menneskets sanne indre vesen, utfra dets gjennomsiktighet. Man vet nå, utfra sakens egen beskaffenhet: Nå kan du ikke komme videre innover. Men man har i denne omgang også rikelig nok. For det som de nebuløse mystikerne drømmer om, det finner man ikke. Men man finner en ekte organ-lære, og i sitt indre finner man fremfor alt det sanne vesen av det som kan finnes i likevekten, hva som er i bevegelsen, hva som er gjennomstrømmet av liv. Det finner man i sitt indre.
Og nå, når man har gjennomgått alt dette, da har noe ganske eiendommelig inntruffet. Da merkes noe på det rette tidspunkt. Jeg har jo forutsatt at man allerede, tankemessig, har gjennomarbeidet Frihetens filosofi. Man har deretter så å si latt den ligge, og man har tatt veien mot det indre ved kontemplasjon, ved meditasjon. Man har nådd så langt som til likevekten, til bevegelsen, til livet. Man lever i dette livet, i denne likevekten og i denne bevegelsen. Og ganske parallelt løpende, uten at vi har gjort noe annet enn at vi har gått denne kontemplative, denne meditative veien - ganske parallelt har det nå oppstått noe helt annet ut fra vårt tankearbeid overfor Frihetens filosofi. Dette betyr at det som kan oppleves i ren tenkning gjennom en slik frihetsfilosofi, det er nå blitt noe ganske annet, på grunn av at vi har arbeidet inderlig sjelelig på et annet område. Det er blitt mer oppfylt, mer innholdsrikt. Og mens vi på den ene siden har trengt inn i vårt indre, har fordypet imaginasjonene, har vi løftet det som egentlig var oppnådd med tankearbeidet i Frihetens filosofi ut av den vanlige bevisstheten. Tanker som tidligere svevet mer og mindre abstrakt i den rene tenkningen, har vi gjort til en innholdsfylt kraft som nå lever i vår bevissthet. Det som før var ren tenkning er nå blitt inspirasjon. Vi har utviklet imaginasjon i oss, og den rene tenkningen er blitt til inspirasjon. Og idet vi går videre på denne veien kommer vi, ettersom vi har oppnådd det på to strengt adskilte veier, til å kunne holde fra hverandre det som vi mottar som inspirasjon utfra den rene tenkningen, livet som på et lavere trinn er tenkningen og som så blir en tenkning hevet til inspirasjon, - og på den andre siden det som vi opplever som likevektstilstand, som bevegelsestilstand, og som livs-tilstand. Og vi kan nå forbinde de to opplevelsene, begge opplevelsesartene, med hverandre. Vi kan forbinde det ytre med det indre. Vi kommer gjennom forbindelsen av inspirasjon og imaginasjon igjen til intuisjonen.
Hva har vi egentlig fullført gjennom dette? Nå, det vil jeg beskrive for dere fra en annen side. Men da må jeg først gjøre oppmerksom på hvordan orientaleren kom videre, etter at han hadde bygget seg opp gjennom det mantriske, etter at han hadde levet i språket, i ordet, - hvordan han deretter gikk over til ikke kun å leve i rytmene av det språklige, men gikk over til på en måte å oppleve åndedrettsprosessen bevisst. Ja han ville oppleve åndedrettsprosessen på et vis kunstig, idet han varierte den på de forskjelligste måter. Det er for ham et neste trinn - igjen noe som ikke er umiddelbart anvendelig overfor vår moderne verden. Hva oppnår nå den orientalske yoga-eleven idet han gir seg hen til de regulerte, stadig gjentatte pustebevegelsene? Åh, han opplever noe svært merkelig ved innåndingen. I innåndingen opplever han det som finnes i luften når vi ikke oppfatter den kun fysisk, men når vi forbinder den med oss og derved kan oppfatte den åndelig. I innåndingen opplever den som er blitt en virkelig yoga-elev, det som gjennomorganiserer ham, gjennomorganiserer ham åndelig, og som ikke har fullført sin oppgave i dette livet frem til døden. Det er noe som kommer inn i oss gjennom det åndelige i den ytre luften, og frembringer i oss noe som kan gå gjennom dødens port. Bevisst å oppleve innåndingsprosessen vil si å oppleve det i oss som er noe evigvarende når vårt legeme blir avlagt. Det å oppleve åndedrettsprosessen bevisst, betyr å oppleve reaksjonen fra det indre på innåndingen, det betyr å oppleve det i vårt sjelelig-åndelige som har gått forut for fødselen, eller kan vi si vår unnfangelse, som har medvirket allerede på vår embryonale utforming, og som videre har arbeidet opp gjennom barndommen innenfor vår menneskelige organisasjon. Bevisst å fatte åndedrettsprosessen betyr å oppfatte det som ligger bortenfor fødsel og død. Å rykke frem fra opplevelsen av språket, ordet, til opplevelsen av åndedrettsprosessen, det betød å kunne leve seg videre inn i den inspirerte forståelsen av det evige i mennesket. Vi i vestens verden må på et vis oppleve det samme i en annen sfære.
Hva er så egentlig iakttakelsesprosessen? Iakttakelsesprosessen er nemlig intet annet enn en modifisert innåndingsprosess. Idet vi puster inn luft, trykker denne luften mot mellomgulvet, mot hele vår organisasjon. Derved blir spinalvæske presset oppover gjennom ryggmargskanalen mot hjernen. Slik blir en forbindelse opprettet mellom hjerneaktiviteten og innåndingen. Og det som slik spesialiseres i hjernen utfra innåndingen, det virker i sanseprosessene som iakttakelse. Slik at - kunne jeg si - iakttakelse er en gren av innåndingen. Så igjen, ved utåndingen: Spinalvæsken går nedover, den trykker på blodkretsløpet. Spinalvæskens bevegelse nedover er forbundet med viljes-aktiviteten, som igjen er forbundet med utåndingen. Den som virkelig studerer Frihetens filosofi vil oppdage, at i den tenkningen som vi når frem til som ren tenkning, - i den faller vilje og tenkning sammen. Den rene tenkningen er i grunnen en viljes-ytring. Derved blir det som er tenkning, som er ren tenkning, nå beslektet med det som orientaleren opplevde i utåndingsprosessen. Den rene tenkningen er beslektet med utåndingsprosessen, på samme måte som iakttakelsen er beslektet med innåndingsprosessen. Den samme prosessen som orientaleren gjennomgikk med sin yogafilosofi, må vi på sett og vis gjennomgå mer tilbakeskjøvet mot menneskets indre. Denne yogafilosofien gjør bruk av en regulert innånding, utånding, og griper på den måten det evige i mennesket. Det vestlige menneske, hva kan han gjøre? Han kan i sjelelig betydning gjøre klart for seg opplevelsen av iakttakelsen på den ene siden og tenkningen på den andre. Og det som ellers abstrakt og formmessig kun inngår i en stillestående forbindelse, iakttakelse og tenkning, kan han forbinde i en opplevelsesform der man i det indre sjelelig-åndelig opplever det som man fysisk opplever ved innånding, utånding. Fysisk opplever man innånding, utånding, - i deres samklang opplever man bevisst det evige. I den vanlige opplevelsesform opplever man iakttakelsen, tenkningen. Idet man gjør sitt sjeleliv bevegelig, opplever man pendelslaget, rytmen, den fortløpende gjensidige vibrasjonen av iakttakelse og tenkning. Og på tilsvarende vis som orientaleren kunne erfare utviklingen av en høyere virkelighet utfra innånding og utånding, slik utvikler det seg for det vestlige mennesket en form for åndelig-sjelelig åndedrett - i stedet for yogafilosofiens fysiske åndedrett - idet han utvikler den levende prosess av modifisert innånding i iakttakelsen og modifisert utånding i den rene tenkningen, idet han sammenvever begrep, tenkning og iakttakelse. Og han tvinger seg litt etter litt oppad gjennom dette rytmiske pulsslag, gjennom denne rytmiske åndning i iakttakelse og tenkning, til den sanne åndelige virkelighet i imaginasjon, inspirasjon og intuisjon. Og da jeg hentydet - først rent filosofisk - i min Frihetens filosofi til at den sanne virkelighet fremkommer der iakttakelse og tenkning bryter inn i hverandre, da skulle det, siden Frihetens filosofi siktet mot en indre sjelekultur, vises til hva vestens menneske må oppøve for selv å komme inn i åndsverdenen. Orientaleren sier; systole, diastole; innånding, utånding. Det vestlige mennesket må i stedet sette; iakttakelse, tenkning. Orientaleren sier: Utdannelse av den fysiske åndedrettsprosessen. vesterlandets-menneske sier: Utdannelse av erkjennelsesprosessens åndelig-sjelelige åndedrett gjennom iakttakelse og tenkning.
Dette måte holdes opp mot det som jo, hvis jeg får si det slik, kunne oppleves som blindgaten ved vestens åndsliv. Det vil jeg karakterisere for dere på følgende måte: Det var i året 1841. Da offentliggjorde Berlin-filosofen Michelet Hegels etterlatte naturfilosofiske verker. På slutten av 1700-tallet hadde Hegel arbeidet med å skape en naturfilosofi, sammen med Schelling. Schelling som den ungdommelige ildsjel, hadde på merkverdig vis konstruert sin naturfilosofi ut av det han kalte en intellektuell anskuelse. Men han kom til et punkt; derfra kom han ikke videre. Han kom til det punkt hvor han fordypet seg i mystikerne. Om hans fordypelse i mystikken vitner hans skrift; "Bruno, eller om tingenes guddommelige og naturlige prinsipp" på en så vidunderlig måte, og hans vakre skrift om den menneskelige frihet og det ondes opprinnelse. Men alt dette bragte ikke med seg noen fremgang og Schelling begynte å bli taus. Han lovet hele tiden at det etter hvert skulle komme en filosofi, som skulle åpenbare de skjulte kreftene som hans tidligere naturfilosofi bare antydningsvis kunne vise. Og da Hegels naturfilosofi utkom i 1841, gjennom Michelet, da var det slik at Schelling enda ikke hadde meddelt verden det som man ventet av ham, som han ofte hadde lovet, hans egentlige åpenbaringsfilosofi. Han ble tilkalt til Berlin. Men det som han der kunne tilby, var virkelig ikke den ånd som skulle ha gjennomtrengt det han hadde lagt det naturfilosofiske grunnlaget for. Han hadde tilstrebet en intellektuell anskuelse. Men det var da også dette han ble stående fast med, fordi han ikke kunne komme inn i det området som jeg har beskrevet for dere i dag, gjennom imaginasjon. Og slik forble han fastlåst. Og Hegel som var en mer rasjonalistisk ånd, tok opp Schellings tanker, og idet han innførte rene tanker om naturbetraktningen, bragte han det videre. Dermed oppsto Hegels naturfilosofi. Og så hadde man på den ene siden Schellings løfter om en frembringelse av naturen gjennom ånden, som aldri ble oppfylt, og på den andre siden Hegels naturfilosofi som ble forlatt av naturforskningen i andre halvdel av det 19. århundre. Rett nok ble den ikke forstått, og slik måtte det fortsette, ettersom man ikke kunne oppdrive noe forhold til naturbetraktningen, til naturens fenomenologi slik som den tilbys i Hegels naturfilosofi. Det er, kunne jeg si, et vidunderlig sammentreff, hvordan Schelling dro fra München til Berlin, hvordan man der hadde forventet noe stort fra ham, hvordan han imidlertid ikke hadde noe å berette. Det må ha vært en skuffelse for alle dem som hadde trodd at de ville oppleve åpenbaringer av naturen stige frem fra de rene tankene, gjennom Hegels naturfilosofi. Så hadde det, kan man si, historisk vist seg at aftenlandets utvikling var havnet i en blindgate - gjennom at Schelling var nådd frem til sin intellektuelle anskuelse, men ikke kunne komme til virkelige imaginasjoner, og at Hegel hadde vist at med den rene tenkningen, hvis man ikke kommer til imaginasjonen heller ikke kan komme til inspirasjonen, og altså til naturhemmelighetene. Slik viste det seg historisk. Man hadde fortsatt intet å stille opp mot det som strømmet over fra østen, og hadde påkalt skeptisismen, man kunne ikke stille opp noe som var gjennomtrukket av ånd. Og nettopp den som har fordypet seg med kjærlighet idet som Schelling og Hegel har betydd, og som derved har kunnet se - se med kjærlighet - hva som ikke har kunnet virkeliggjøres utfra aftenlandets filosofi, han måtte tilstrebe en antroposofi, en antroposofisk orientert åndsvitenskap, slik at vi har noe som kan hentes ut fra ånden, slik som orientaleren hentet ut det åndelige ved hjelp av systole og diastole og deres samvirke.
Vi, vestens mennesker må la iakttakelse og tenkning klinge sammen sjelelig-åndelig, idet vi stiger opp til en vitenskap som ikke bare er en abstrakt, men en levende vitenskap, som lar oss leve i sannhetens element. Og etter alle kantianismens, schellingianismens og hegelianismens feilslag, trenger vi en filosofi som, gjennom oppdagelsen av veien til det åndelige, kan vise hvordan sannhet og vitenskap i virkeligheten forholder seg til hverandre; - en åndeliggjort vitenskap der sannhet kan leve, til helbredelse av den videre menneskelige utvikling.
***
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
Det første Goetheanum. Tegning av den store salen.