Naturerkjennelsens grenser 1.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Die Grenzen der Naturerkenntnis. GA 322. En serie på syv foredrag holdt i Dornach.
- Her gjengir Libra første foredrag. Oversatt av Gunnar Ihlen.
Første foredrag
Dornach 27. september 1920
Temaet for denne foredragsrekken ble valgt, ikke utfra en filosofisk-akademisk tradisjon, eller fordi noe erkjennelsesteoretisk eller liknende burde forekomme blant våre foredrag. Det ble derimot valgt ut fra en, slik jeg ser det, uhildet betraktning av tidens behov, av hva som kreves for vår tidsperiode. For den videre utvikling av menneskeheten trenger vi begreper, forestillinger, overhodet impulser for det sosiale liv. Vi trenger idéer som, når de virkeliggjøres, kan frembringe sosiale tilstander som kan gi mennesker av alle stender og klasser en tilværelse som fremstår som menneskeverdig. Vi snakker i dag om at den sosiale fornyelse må utgå fra det åndelige. Men man forestiller seg ikke alltid noe klart og tydelig med en slik tale. Man spør seg ikke: Hvor skal slike forestillinger og idéer komme fra, som er i stand til å begrunne en sosialøkonomi som kan tilby menneskene et menneskeverdig liv? De mer utdannede deler av menneskeheten er jo, i løpet av de siste tre til fire århundrer, og særlig i det 19. århundre, helt og holdent blitt oppdratt i forestillinger som er dannet i tilknytning til nyere naturvitenskapelige betraktningsmåter. Dette gjelder i særlig grad dem som har gjennomgått en akademisk utdannelse. Nå tror man at slike betraktningsmåter har liten innflytelse på det som skjer i kretser som driver med andre ting enn naturvitenskap. Imidlertid er det enkelt å påvise at slike begreper, som er utledet av de seneste århundrers naturvitenskapelige undersøkelser, er på vei inn, blant annet i historiefaget og i rettslæren, ja selv i moderne teologi, og at de tidligere begrepene er blitt omformet ut fra de nyere. Man behøver bare å la utviklingen av den nye teologi i det 19. århundre passere forbi det åndelige blikk, så vil man se hvordan for eksempel den evangeliske teologien er kommet til et punkt der dens forestillinger om Jesu personlighet, om Kristusvesenet overalt har naturvitenskapens begreper i bakgrunnen, begreper som teologien har følt seg kritisert av, som den ville rettferdiggjøre seg overfor, og som den ikke ville forsynde seg mot. Og så kommer det andre: De gamle, instinktive sammenhengene i det sosiale liv mistet litt etter litt sin spennkraft i menneskenes tilværelse. Det ble, i løpet av det 19. århundre, i økende grad nødvendig å innsette mer og mindre bevisste begreper i stedet for instinktene som førte til at en klasse føyet seg under andres anordninger, - instinkter som også de nyere parlamentariske innretningene, med deres virkninger, er et resultat av. Det dannet seg, ikke bare innenfor marxismen, men også i flere andre strømninger, hva man kunne kalle en overgang fra gamle sosiale instinkter til bevisste begreper.
Men hva er oppstått innen sosialvitenskapen, i dette yndlingsbarnet av den nye tenkningen? Det som er kommet inn i denne vitenskapen er nettopp slike begreper, eller begrepsformer som er dannet i sammenheng med naturvitenskapens studier. Og i dag står vi overfor spørsmålet: Hvor langt kommer vi med en sosial virksomhet som utgår fra slike begreper? Når vi betrakter uroen i verden, når vi innser all den håpløshet, som kommer fra de forskjelligste forsøk som gjøres utfra disse idéene, disse begrepene, - så får vi et ganske stygt bilde. Dermed oppstår det betydningsfulle spørsmål: Hvordan er det egentlig med disse begrepene som vi har fått fra naturvitenskapen og som vi nå vil anvende på livet, og som på mange områder tilsynelatende tilbakevises av livet selv? Dette brennende spørsmål i tiden er det som har fått meg til å velge temaet om naturerkjennelsens grenser. Og jeg vil behandle dette temaet nettopp slik at man kan få en oversikt over hva naturvitenskapen kan og ikke kan, når det gjelder å finne retningen for utvikling av en egnet sosial ordning. Hvor må man vende seg i den vitenskapelige forskningen, i verdensanskuelsesforestillingene, dersom man for alvor vil gå inn på den menneskelige tilværelsens behov nettopp i vår tid?
Hva ser vi, når vi retter blikket mot hele tenkemåten i de naturvitenskapelige forskningsmiljøene, og på hvordan de som blir influert av disse miljøene har lært å tenke, hva ser vi da? Vi ser at det strebes etter å utforske og bringe naturens kjensgjerninger inn i et system med klare begreper, på en gjennomskuelig måte. Vi ser hvordan det forsøkes å ordne kjensgjerningene i den livløse naturen systematisk gjennom de forskjellige vitenskapene, mekanikk, fysikk og kjemi o. s. v., og dertil gjennomtrenge kjensgjerningene med bestemte begreper som gjør dem forståelige for oss. Aller helst vil man gjennomtrenge alt innen denne livløse naturen med formler fra matematikken. Man ønsker å bringe naturkjensgjerningene inn i matematikkens klare formler, i et transparent matematisk språk.
Det var i den siste tredjedel av det 19. århundre, den gang trodde man at man allerede var ganske nær ved å ha en matematisk-mekanistisk naturforklaring som kunne belyse alt. Det gjensto, slik jeg vil uttrykke det, kun atomets bittelille punkt. Man ville den gang fortynne dette til et kraftpunkt, for å kunne bringe dets posisjon, dets bevegelseskrefter inn i matematiske formler. På denne måten trodde man å kunne si: Jeg ser utover i naturen; i virkeligheten ser jeg inn i et nettverk av kraftforhold og bevegelser som jeg helt og holdent kan gjennomskue matematisk. - Og slik oppsto den såkalte astronomiske naturforklaringens ideal, som i det vesentlige hevder: Slik som man kan uttrykke forholdene mellom himmellegemene i matematiske formler, slik skulle man i det ganske små, i det lille kosmos av atomer og molekyler, kunne beregne alt gjennom oversiktlig matematikk. Dette var målsettingen som nådde et vist høydepunkt i den siste tredjedel av det 19. århundret, - et høydepunkt som nå er allerede er passert. Men, noe ganske annet viser seg i denne streben etter et matematisk-oversiktlig verdensbilde, og dette annet trer frem når man vil utvide en slik streben til andre områder enn til den livløse naturen. Dere vet, man har jo i det 19. århundret også forsøkt å bringe denne anskuelsesmåten, denne streben etter matematisk klarhet i det minste delvis inn i forståelsen av det levende. Og mens Kant har sagt at det aldri vil komme til å finnes en ny Newton som kan bringe årsaksprinsippet inn i forklaringen av levende vesener, slik man kan i den uorganiske natur, kunne allerede Haeckel si at denne Newton skulle være oppstått med Darwin. Med darwinismens seleksjonsprinsipp ble det for alvor forsøkt å vise, på en fattbar måte, hvordan de levende vesener utvikler seg. Og man søkte etter en slik gjennomsiktighet som i det minste kunne minne om det matematiske verdensbildet, i alle forklaringer helt opp til forståelsen av mennesket. Med dette var det oppnådd noe som av enkelte naturforskere ble uttrykt slik: Menneskets behov for årsaksforklaringer av fenomenene kan tilfredsstilles når man kommer frem til slike klare, gjennomsiktige forestillinger.
Nå står imidlertid igjen noe annet i motsetning til alt dette. Jeg kunne si det slik: Teorier over teorier er blitt uttenkt for å skape et slikt verdensbilde som jeg nettopp her har karakterisert. Og hele tiden, om og om igjen, ved siden av disse, fremtrådte det andre partiet, som pekte på hvorfor et slikt verdensbilde aldri kunne bringe ekte forklaringer, -- mange ganger var det de samme personene som skapte seg sin egen opposisjon, -- og som beskrev hvordan en forklaringsform som dette aldri ville kunne tilfredsstille de menneskelige erkjennelsesbehov. På den ene siden ble det alltid ført bevis for hvor nødvendig det var å fastholde et verdensbilde basert på en matematisk innsiktsform. På den andre siden ble det bevist at et slikt verdensbilde ville være totalt ute av stand til tankemessig å konstruere selv det enkleste levende vesen. Ja ikke engang de organiske substanser kunne konstrueres i et forstandsmessig bilde. Man kunne si: Stadig vekk ble en vev av idéer spunnet, fra den ene siden, for å forklare naturen. Fra den andre siden, ofte av de samme menneskene, ble den igjen oppløst.
Dette skuespillet kunne man følge innen alle vitenskapelige arbeidsområder, særlig gjennom de siste femti år, og det var i grunnen en form for skuespill for den som kunne iaktta det hele tilstrekkelig. Når man har følt hele vekten av disse kjensgjerningene, - når man har sett hvordan en oppbygning og oppløsning finner sted innenfor så vidt alvorlige anliggender, kan man stille seg spørsmålet: Ja, er kanskje ikke all streben etter en slik begrepslig forklaring av kjensgjerningene noe unødvendig?
Er ikke muligvis det riktige svaret på alt dette, at man helt enkelt lar kjensgjerningene tale for seg selv, at man beskriver det som foregår i naturen, og ellers gir avkall på detaljforklaringer? Kunne det ikke være slik at den slags forklaringer kun er en form for menneskehetsutviklingens "vil-bli-værende-i-barneskoene"? Kan det hende at menneskehetens streben etter disse "barneskoene" er en form for luksus, slik at en moden menneskehet tvert i mot måtte si: Man burde overhodet ikke strebe etter slike forklaringer, man oppnår ikke noe som helst med det, vi må helt enkelt bekjempe disse erkjennelsesbehovene i voksen alder. Utryddelsen av slike erkjennelsesbehov viser menneskehetens modenhet. - Hvorfor ikke? I voksen alder venner vi oss jo av med å leke, så hvorfor skulle man ikke, dersom det hadde vært berettiget, kunnet venne seg av med naturforklaring?
Jeg ville si at et slikt spørsmål kunne dukke opp, allerede den gang Du Bois-Reymond på en ualminnelig signifikant måte holdt sin berømte tale, som også i dag er verdt å ta stilling til. Det var den 14. august 1872 på det andre stevnet av Forsamlingen for Tyske Leger og Naturforskere. Til tross for at så mye er skrevet om denne talen til Du Bois-Reymond, den betydeligste av tidens fysiologer, blir det ikke bemerket hvordan det med denne talen på en måte er gitt noe man kunne kalle et knutepunkt i den moderne verdensanskuelses-utviklingen.
I den middelalderlige skolastikken var all tenkning, all idédannelse innrettet etter den anskuelse, at man kunne forklare alt som eksisterer i naturrikene gjennom visse begreper, men at man måtte gjøre stopp overfor det oversanselige. Det oversanselige måtte være gjenstand for åpenbaring. Det oversanselige skulle man oppfatte slik at mennesket slett ikke måtte nærme seg dette med de samme begrepene som man danner om naturen og den ytre mennesketilværelsen. Her var det satt en grense for erkjennelsen i retning av det oversanselige. Og på skarpeste måte ble det betonet at det måtte eksistere en slik grense, at det rett og slett skulle ligge i menneskets natur og i verdens innretning at en slik grense måtte anerkjennes. Fra en helt annen kant ble denne form for grensedragning senere gjenopptatt av slike tenkere og forskere som Du Bois-Reymond. De var ikke lenger skolastikere, de var ikke lenger teologer. Men slik som de middelalderlige teologene utfra sin tenkemåte hadde trukket en grense vis a vis det oversanselige, på tilsvarende måte forholdt disse forskerne seg overfor sanselige kjensgjerninger. I første linje ble denne grensen gjort gjeldende overfor de ytre kjensgjerningers verden.
Det var to begreper som sto foran Du Bois-Reymonds åndelige blikk. Om disse begrepene sa han at de angir en grense, som naturforskningen kan nå hen til, men ikke vil kunne overskride. Senere utvidet han dette med ytterligere fem begrep i sin tale om "de syv verdensgåter", men opprinnelig talte han om de to begrepene; materie og bevissthet. Han sa: Idet vi overskuer naturens kjensgjerninger må vi nødvendigvis, i den tankemessige gjennomarbeidelsen, bruke begreper som til sist leder oss hen til materien. Men hva som egentlig "spøker" der i rommet, idet vi snakker om materien, det kan vi aldri på noen måte utforske. Vi må helt enkelt ta begrepet materie inn over oss som noe dunkelt. Når vi så opptar i oss dette dunkle materiebegrepet, da kan vi legge inn våre regnemetoder, da kan vi bringe materiens bevegelser inn i våre formler. Når vi bare tenker disse ørsmå, uforklarlige punkt millioner på millioner ganger, da fremstår de ytre kjensgjerningenes verden som gjennomskuelig. Men vi må samtidig anta at denne materielle verden også er den som bygger oss selv opp legemlig. Vi må anta at den materielle verden utfolder sin virksomhet i oss slik at det stiger opp i oss, som i siste instans er våre fornemmelser og bevissthet. Vi står på den ene siden overfor kjensgjerningenes verden, som tvinger oss til å konstruere materiebegrepet, på den andre siden står vi over for oss selv, vi erfarer bevissthetens kjensgjerninger, og iakttar dens ytringer. Vi kan ane at det som vi antar som materie også ligger til grunn for bevisstheten. Men hvordan det som er bevissthet, ja selv den enkleste fornemmelse, kan komme ut av disse materiens bevegelser, ut av de ganske livløse, døde bevegelser, det vil det aldri være mulig å begripe. Dette er den andre pol av alle uvissheter, av alle erkjennelsesgrenser: - vår bevissthet, ja allerede den enkleste fornemmelse. Hva er materie? Og hvordan oppstår bevisstheten fra de materielle hendelsene? - I tilknytning til begge spørsmål må vi som naturforskere - dette mente Du Bois-Reymond - erkjenne et Ignorabimus, et "vi vil aldri kunne vite". Dette er det moderne motstykke til den middelalderlige skolastikken. Den middelalderlige skolastikken sto foran grensen mot den oversanselige verden. Den moderne naturvitenskapen står tilsvarende overfor grensene som blir betegnet ved begrepene materie og bevissthet: Materien som overalt forutsettes i det sanselige, men som ikke kan bli funnet i den sanselige virkeligheten, og bevisstheten, som man vil anta oppstår av det sanselige, uten at det er mulig å fatte hvordan dette er mulig.
Når man ser på utviklingsgangen av denne moderne naturvitenskapelige tenkningen, må man ikke da si: Naturforskningen spinner seg inn i en slags nett - utenfor dette nettet ligger verden. For der hvor materien "spøker" i rommet, der er jo til syvende og sist den ytre verden. Når man ikke kan trenge igjennom dette, så har man faktisk ingen forestillinger som på noen måte kan beherske livet.
I mennesket har vi bevisstheten som kjensgjerning. Kommer man til rette med denne bevissthets-kjensgjerning ved hjelp av de forklaringer man danner om den ytre naturen? Man gjør jo stopp med alle forklaringsforsøk nettopp foran menneskelivet. Hvordan skal man kunne komme til begreper om hvordan mennesket kan finne en menneskeverdig plass i tilværelsen, når man ikke begriper selve tilværelsen, og heller ikke begriper menneskets vesen, utfra de antagelser man gjør om denne tilværelsen?
Det vil, slik jeg tror, bli mulig å innse med all tydelighet nettopp i løpet av dette kurset, hvordan avmakten i den naturvitenskapelige tenkningen, også er det som har stilt oss så avmektige overfor den sosiale begrepsdannelse. Man gjennomskuer i dag ikke hvilken viktig og vesentlig sammenheng som her består. Man gjennomskuer ennå ikke at, da Du Bois-Reymond den 14. august 1872 uttalte sitt Ignorabimus, -- at dette Ignorabimus også ble kastet mot all sosial tenkning, - at dette Ignorabimus egentlig betød: Vi vet ikke hvordan vi kan hjelpe oss i det virkelige livet, vi har bare skyggebegreper, - ingen virkelighetsbegreper. - Og nå, nærmere femti år senere, krever verden slike begreper av oss. Vi må ha dem. Fra foredragssaler og auditorier, som i grunnen arbeider under virkningen av dette Ignorabimus, kan disse begrepene, disse impulsene ikke komme til oss. Det er kardinaltragikken i samtiden. Her ligger spørsmålene som må bli besvart.
Vi vil ta for oss det første element av et slikt svar i det vi stiller oss spørsmålet: Kunne vi ikke som mennesker gjøre noe som er smartere enn å forklare naturen, når vi hele tiden, særlig i de siste femti år, spinner teorier etter det gamle Penelopes mønster, for så, på den andre siden igjen å oppløse dem? Ja, dersom vi hadde kunnet det, hvis vi hadde kunnet stå overfor naturens løp uten tanker! Det kan vi bare ikke, i den grad vi er mennesker, og vil forbli mennesker. Vi må, så lenge vi griper naturen med tankene, gjennomtrenge den med begreper og idéer. Hvorfor må vi det? Jo, mine høyst ærede tilstedeværende, det må vi, fordi det kun er på denne måten vår bevissthet våkner, fordi vi bare gjennom dette blir bevisste menneskelige vesener. Slik som vi hver morgen, når vi åpner øynene, i grunnen finner tilbake til bevisstheten ved vår gjensidige kommunikasjon med naturen, slik var det også i menneskehetens utviklingsgang. Bevisstheten er først blitt antent, er blitt slik som den er, gjennom sansenes og tenkningens kontakt med naturens ytre forløp. Historisk ser vi bevissthetens kjensgjerning utvikle seg gjennom menneskenes sansekommunikasjon med den ytre naturen. Bevisstheten ble antent fra det mer søvnaktige, utydelige kulturliv i urtiden. Men når man en gang på uhildet vis iakttar denne antennelsen av bevisstheten, dette menneskets vekselspill med den ytre naturen, vil man finne at det her foregår noe eiendommelig i mennesket. Vi kan skue innover i vårt sjeleliv, hva som er der, enten i det vi våkner om morgenen, og blir værende en stund i drømmebevissthetens uklarhet, eller se for oss urtilstanden i menneskeheten, den nærmest drømmeaktige bevisstheten i disse urtidene. Vi kan betrakte alt det som i en viss forstand ligger tilbakeskjøvet i vårt sjeleliv, bakenfor overflaten av det bevissthetsliv som oppstår ved sansenes kontakt med naturen. Ved en slik betraktning finner vi en forestillingsverden som er mindre intensiv, som er neddempet til drømmeaktige bilder med uskarpe konturer der de enkelte bildene flyter over i hverandre. Alt dette kan bedømmes av en uhildet iakttagelse. Denne svakere intensitet i forestillingslivet, de utviskede konturene, den svømmende blanding av forestillinger; alt dette opphører ikke på annen måte, enn ved at vi våkner til full sansekommunikasjon med naturen omkring oss. For å komme til slik oppvåkning, det vil si til en full mennesketilværelse, må vi hver morgen våkne til sansenes vekselspill med den ytre verden. Men også menneskeheten i sin helhet måtte våkne til sin nåværende klare forestillingsevne fra en sjeleverden av uklare, drømmeliknende ur-anskuelser. Det betyr: Vi erverver oss denne klarheten i forestillingsevnen, de skarpt konturerte begrepene, for å være våkne og kunne følge med i omverdenen med en våken sjel. Alt dette trenger vi for å kunne være mennesker i ordets egentlige mening. Men vi kan ikke trylle dette ut av oss selv. Vi kan først oppnå det gjennom vår sansemessige kontakt med naturen. Da kommer vi til klare skarpt konturerte begreper. Da utvikler vi noe som mennesket må utvikle, ellers ville dets bevissthet ikke våkne. Det er altså ikke et abstrakt forklaringsbehov, ikke det som mennesker som Du Bois-Raymond kaller et kausalbehov, nei det er et behov for å bli mennesker, som driver oss til å søke forklaringer ved iakttakelsen av naturen. Vi har derfor ikke lov til å si at vi kan venne oss av med forklaringer, slik vi venner oss av med barneleker. Det ville bety at vi ikke ønsket å være mennesker i ordets fulle betydning, som vil si ikke å ville bringe oss til oppvåkning, slik vi må våkne. Men derved viser det seg noe annet. Det som viser seg er at vi utarmes begrepsmessig, innvendig begrepsmessig, i det vi kommer til slike klare ideer som vi utvikler overfor naturen. Våre begreper blir klare, men begrepenes omfang blir fattigere. Og når vi besinner oss på hva vi har nådd frem til gjennom disse klare begrepene, så ser vi at det er en ytre matematisk-mekanistisk klarhet. Men vi finner ingen ting som kan gjøre livet begripelig for oss i den form for klarhet vi slik har vunnet frem til. Vi er på en måte havnet i lyset, men vi har mistet grunnen under føttene. Vi finner ingen begreper som er i stand til på noe vis å billedliggjøre livet, eller selve bevisstheten for oss. Det innholdsmessige, som vi egentlig har strebet etter, går tapt gjennom den klarheten som vi må kjempe oss frem til for vår menneskelighets skyld. Og vi ser oss omkring i naturen med våre begreper. Vi danner klare begreper, - former den mekanistisk-matematiske naturordning. Vi bygger slike begrepsverdener som nedstamnings-teorien og liknende. Vi streber etter klarhet. Vi lager oss et verdensbilde ved hjelp av denne klarheten. Men i dette verdensbilde er det ingen mulighet for å finne mennesket, oss selv. Vi går gjennom naturen, anvender den nedstamnings-teoretiske naturforklaring. Vi danner alskens biologiske begrep, vi former et naturbilde - mennesket har ingen plass i dette. Vi har tapt den fylde av innhold som vi engang hadde, og står til sist igjen med det ene begrepet som vi kunne forme på den klareste, men aller mest uttørkede, livløse måte, - vi står tilbake med materiebegrepet. Og dypest sett er Du Bois-Raymond's Ignorabimus overfor materiebegrepet helt enkelt en innrømmelse: Jeg har arbeidet meg frem til klarhet, jeg har nådd til den fulle oppvåkning av bevisstheten, men jeg har derved mistet menneskets vesen for min erkjennelse, for min forklaringsmåte, for min fatteevne.
Og vi venner oss deretter innover. Vi vender oss bort fra materien og ser oss om i det indre, etter bevisstheten. Vi ser hvordan forestillinger passerer, følelser avspiller seg, hvordan viljesimpulser glimter frem, i denne bevissthetens indre. Vi betrakter det alt sammen, og ser - når vi prøver å utfolde slik klarhet, som vi har oppnådd overfor den ytre natur, i vår selvbetraktning, - at det går ikke. Vi svømmer på et vis i et element, der vi ikke kan få frem konturer, - i et element som hele tiden flyter ut. Den klarheten som vi tilstreber overfor den ytre naturen, den lar seg ikke anvende på vårt indre. I de mest moderne bestrebelsene som retter seg mot det indre, i den engelsk-amerikanske assosiasjons-psykologien, ser vi hvordan man vil benytte det som man har vunnet av klarhet ved iakttagelsen av naturen, som sammen-assosiering av ting og forestillinger etter mønster av Hume, Mill og James og så videre, - hvordan dette anvendes på forestillingsevnen, på følelseslivet. Man vil overføre den ytre klarhet til fornemmelsene. Det går ikke. Det er som om man ville anvende flyvingens lovmessigheter ved svømming. Man kommer ikke til rette med det element som man nå skal bevege seg i. Assosiasjonspsykologien kommer ikke til en virkelig konturering, til klarhet overfor bevissthetens kjensgjerning. Og selv når man, som Herbart, forsøker å anvende regning, som bringer slik fremgang i den ytre natursammenheng, med en viss nøkternhet på den menneskelige forestillingsaktivitet, på den menneskelige sjel: Man kan regne, men regningen svever i luften. Man får ikke gjort noen ansatser, ettersom regningsformlene ikke kan omfatte det som egentlig foregår i sjelen. Samtidig som man mister mennesket ved den ytre klarhet, finner man her riktignok mennesket, - selvfølgelig finner man mennesket, når man betrakter bevisstheten, - men man kommer ingen vei med klarheten, fordi man svømmer vesensløst omkring, - trukket hit og dit, -- i bevissthetens element. Man finner mennesket, men ikke noe bilde av mennesket.
Dette er det som er blitt presist følt, men mindre presist uttalt, kun utfra en allmenn følelse overfor den moderne naturvitenskapen av Du Bois-Reymond med hans Ignorabimus i august 1872. I egentlig forstand vil dette Ignorabimus uttrykke: I den historiske menneskehetsutviklingen har vi på den ene siden bragt oss klarhet ved naturbetraktningen, og konstruert materiebegrepet. I dette naturbildet har vi mistet mennesket, det vil si oss selv. Vi ser igjen tilbake inn i vår bevissthet. Der inne vil vi gjøre bruk av det mest betydningsfulle vi har oppnådd for den nyere naturforståelsen; klarheten. Bevisstheten støter imidlertid denne klarheten fra seg. Denne matematiske klarheten lar seg ikke anvende. Vi finner riktignok mennesket, men vår bevissthet er ennå ikke sterk nok, ennå ikke intensiv nok til å fatte dette mennesket.
Man kunne igjen ha svart med et Ignorabimus. Men det får ikke skje, ettersom vi trenger noe annet enn et Ignorabimus overfor de sosiale fordringene i vår moderne tid. Den grensebestemmelse som Du Bois-Reymond kom frem til den 14. august 1972 med sitt Ignorabimus, bygger ikke på en innretning av menneskets natur, men ligger helt enkelt i det nåtidige stadium av den historiske menneskehetsutviklingen. Hvordan kan man komme forbi dette Ignorabimus? Det er det store spørsmålet. Det må bli besvart, ikke bare ut fra et erkjennelsesbehov, men ut fra de mest grunnleggende behov i menneskeheten. Og om dette, på hvilken måte man kan strebe etter et svar på hvordan dette Ignorabimus kan overvinnes, slik det må overvinnes av hensyn til menneskehetens utvikling, om det skal kurset handle i sitt videre forløp.
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
