Naturerkjennelsens grenser 4.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Libra bringer her det fjerde foredraget fra Rudolf Steiners foredragsrekke "Natur-erkjennelsens grenser og deres overvinnelse", som ikke tidligere har vært oversatt til norsk. Denne foredragsserien utgjorde kjernen i høyskolekurset som ble arrangert i forbindelse med åpningen av det første Goetheanum i september 1920. Dette kurset rommet ellers foredrag av 33 ulike fagspesialister fordelt på 17 fagområder, og det overordnede siktemål var å vise hvordan antroposofiens impuls kan virke befordrende på de forskjelligste områder av vår vitenskap og livspraksis.
I foredraget som her skal gjengis, tar Steiner opp behovet for å utvikle en billedbevissthet, som kan gripe vår indre virkelighet. Som en forberedelse til dette blir temaene sansefri tenkning og moralsk fantasi inngående behandlet. Et menneske som søker å gå den veien som er beskrevet "Frihetens filosofi" kan nå til en frihetserfaring i den sansefrie tenkning. I denne tenkningen er det, hevder Steiner, mulig å oppleve hvordan ånd strømmer som impulser inn i vår moralske fantasi, og møter menneskets behov for å kunne handle sosialt. Steiner sier i foredraget: "Og disse moralske impulsene fremstår som frie, siden de ikke mer lever som instinkter, men kler seg i den sansefrie tenkningens gevanter. Vi opplever friheten, - ganske visst en frihet, som vi vet at mennesket kun kan nærme seg slik som en hyperbel nærmer seg sin asymptote -, men vi vet at denne friheten lever i mennesket i den grad det åndelige lever. Vi griper det åndelige først gjennom friheten". Men den rene (sansefrie) tenkningen muliggjør samtidig en dypere erkjennelse av vår bevissthets natur. Her viser Steiner til at virkeligheten ikke føyer seg etter vårt ønske om å gripe den i en intellektualistisk begrepsform. Vi må snarere spørre virkeligheten om i hvilken form den kan tilkjennegi seg for oss. Er vi i stand til å renonsere på ønsket om å forklare bevisstheten intellektuelt, kan begreper og idéer forvandles til imaginasjoner, til bilder: "I imaginasjoner, i billedmessige forestillinger, i forestillinger som har et mer konkret innhold enn abstrakte tanker, oppdager man det som gjør mennesket begripelig fra bevissthetssiden".
Fjerde foredrag
Dornach 30. september 1920
Våre betraktninger i går tok utgangspunkt i at en forståelse må foreligge i møtet med naturerkjennelsens ene grense, en forståelse for nødvendigheten av at vi må bli stående innenfor fenomenene, og at vi må gjennomtrenge, på en måte lese, disse fenomenene med det som lyser opp i vår bevissthet ved slike fenomener, - med våre begreper og idéer og så videre. Matematikken og den analytiske mekanikken har fremstått som det reneste, og i seg selv mest gjennomsiktige område av disse idéene. Og vi måtte til sist la våre betraktninger samles i en konstatering av at en virkelig selvbesinnelse viser hvordan alt som er nærværende i sjelen som matematisk eller analytisk-mekanisk innhold, i det vesentlige beror på inspirasjon. Vi kunne så vise til hvordan utbredelsen av denne inspirasjonsimpulsen kan merkes i den gamle orientalske vedantafilosofien, - hvordan den forfinete åndelige vedantafilosofien er dannet utfra den samme ånd som hos oss har gitt oss matematikken og den analytiske mekanikken. Og videre kunne vi påpeke hvordan Goethe strebet etter urfenomenene innenfor fenomenene, ved utviklingen av sin form for fenomenalisme, og at veien fra de kompliserte fenomener til urfenomenet, sjelelig sett er den samme som veien fra de kompliserte anskuelsene til aksiomene, for det matematiske. Slik at Goethe, som sa om seg selv at han ytre sett ikke hadde noen matematisk kultur, allikevel fornemmet matematikkens vesen så klart, at han stilte det krav til sin fenomenologi, at fremgangsmåten ved statuering av urfenomenene måtte være slik at man skulle kunne avlegge regnskap for de strengeste matematikere. Det er jo også det tiltrekkende ved vedantafilosofien for en "aftenlandsk" ånd, at den viser seg slik, i sin indre sammenføyning, - i sin gang fra anskuelse til anskuelse - som den strenge indre nødvendighet også fremtrer i det matematiske og i det analytisk mekaniske. At disse ting ikke kommer så tydelig til uttrykk i våre offisielle studier av vedantafilosofien, det har sin årsak i at det i vår tid ikke finnes nok mennesker med universell dannelse. De som vanligvis driver med det som kan føre dem inn i den orientalske filosofien, de har for lite syn for, - som sagt Goethe hadde det -, for den egentlige oppbygningen av det matematiske. Av den grunn kan de slett ikke begripe hva som er den virkelige livsnerven i denne orientalske filosofien. Og på en slik måte kunne vi vise hvordan holdningen overfor materie-siden må være innen det sjelelige, hvis vi ikke vil ende med den Penelope-vev som er blitt spunnet som naturvitenskapelig anskuelse i de siste århundrene, men derimot vil få noe som står fast i seg selv, som på en måte har sitt tyngdepunkt i seg selv.
På den andre siden står, som jeg antydet i går, bevissthetsproblemet. Hvis vi vil utforske denne bevissthetens innhold, ved helt enkelt å ruge over vårt sjelelige indre, slik som tåkelegger- mystikerne gjør, da kommer vi i bunn og grunn ikke til annet enn reminisensene som har hopet seg opp i bevisstheten i løpet av våre liv siden fødselen, siden den tidlige barndommen. Dette kan lett underbygges med empiriske eksempler: Nettopp for å antyde det reminisensaktige i dette såkalte indre liv kan man tenke på hvordan en godt skolert naturforsker beskriver hvordan han engang sto foran en bokhylle. Her fikk han øye på en bok som fanget hans oppmerksomhet på grunn av tittelen. Den handlet om lavere dyrearter. Nå kan man tenke seg hvordan han selv blir forbauset, - en alvorlig professor i naturvitenskap, som ser en alvorlig boktittel i bokhyllen, - en bok som til overmål var om lavere dyr, og så måtte han smile! Han prøvde å tenke over hva dette smilet egentlig kunne komme fra: Til å begynne med kunne han ikke komme på noe som helst. Da falt det ham inn å lukke øynene. - Og se der, i det han lukket øynene og det ble mørkt omkring ham, da hørte han fra det fjerne et musikalsk motiv. Og dette musikalske motivet minnet han først i dette øyeblikk om den musikken, som han engang, - han var en ung gutt den gang, - hørte da han danset sin første dans. Og han kom på hvordan det selvsagt ikke bare var det musikalske motivet som levde der i hans underbevissthet, men også litt den kvinnelige partner som han hadde valset omkring med. Slik forsto han hvordan det, som for hans vanlige bevissthet forlengst var glemt, og som han overhodet aldri hadde tatt så sterkt inn over seg at det etter hans mening skulle være bestemt for hele livet, - hvordan hele forestillingskomplekset kom opp ved denne anledningen. Og i dette øyeblikket da han fikk øye på en alvorlig bok, kom det ikke til hans bevissthet at tonene av en lirekasse samtidig kunne høres i det fjerne. Selve tonene fra denne lirekassen befant seg i det ubevisste. Først da han lukket øynene, dukket de opp. Nå, slik kommer mye frem, som bare er til stede i vår bevissthet som livs-reminisenser. Og så kommer mange ganger tåkelegger-mystikerne og forteller oss, hvordan de erkjenner en dyp sammenheng med tingenes guddommelige urprinsipp i sitt indre, - hvordan en høyere opplevelse, en gjenfødelse av den menneskelige sjel toner opp fra deres indre. Og det blir spunnet en mystisk vev, som ikke er annet enn den glemte melodi fra lirekassen. Dere kan sette en stor prosentdel av den mystiske litteraturen på den glemte lirekassemelodiens konto.
Det er nettopp dette som vi trenger i en virkelig åndsvitenskap, - at vi har besinnelse og presisjon nok til ikke å utbasunere som mystikk alt mulig, som kun kommer opp fra det underbevisste som reminisens, som om det var noe som kunne påberope seg en eller annen objektiv gyldighet. Nettopp den som vil drive åndsvitenskap, - hvis han vil komme til virkelig fruktbare resultater i denne retningen -, trenger en høyeste grad av indre klarhet. Spesielt da behøves indre klarhet, når det handler om å stige ned i dypet av bevisstheten for der å hente ut anskuelser om hva denne bevisstheten egentlig er.
Man må således bare foreta en slik nedstigning i denne bevisstheten når man ikke er en dilettant på dette området, men har full sakkunnskap om alt som psykopatologien, psykologien og fysiologien har frembragt frem til i dag. Dette må man kjenne til for å kunne skille det som ikke er berettiget til åndsvitenskapelig statuering, fra det som fremgår av samme disiplin, som for eksempel matematikken og den analytiske mekanikken.
Med dette mål for øyet forsøkte jeg allerede i forrige århundre, på beskjedent vis, å karakterisere bevissthetspolen i sammenlikning med materiens pol. Materiepolen fordret en utarbeidelse av den goetheske naturanskuelsen. Bevissthetspolen var det derimot ikke så lett å nå frem til ut fra goetheanismen helt enkelt fordi Goethe ikke var noen "trivialling" , heller ikke en følelsestrivialling når det handlet om å arbeide seg frem til erkjennelse. Tvert i mot bragte han med seg all den ærefrykt som er nødvendig når man skal nærme seg erkjennelsens virkelige kilder. Og slik har så Goethe, som var organisert mer i retning den ytre natur, særlig følt å måtte rygge tilbake for det som kan lede ned til dypet av bevisstheten selv, - tilbake for en tenkning som er drevet helt til sin høyeste, reneste utforming. Goethe tilskrev det sin gode skjebne at han aldri hadde tenkt over tenkningen. Dette utsagnet må man forstå, for man kan egentlig i virkeligheten ikke tenke over tenkningen. Det er i grunnen like umulig å tenke tenkningen som å stålsette stål eller gjøre tre av et trestykke. Men man kan noe annet. Man kan forsøke å gå de veiene som vises i tenkningen, idet tenkningen blir mer og mer rasjonell, og så gå disse veiene videre slik man legger ut på dem gjennom den matematiske tenkningens tankedisiplin. Når man gjør dette, så kommer man gjennom en naturlig indre retningssans inn i den regionen som jeg har forsøkt å beskrive i min "Frihetens filosofi". Der kommer man ikke til en tenkning over tenkningen. Man kan kun tale billedlig om en tenkning over tenkningen. Men man kommer til noe annet, man kommer til en anskuelse av tenkningen. Imidlertid, for at man skal kunne komme til denne anskuelsen av tenkningen, er det nødvendig at man først har ervervet seg en intensiv forestilling om hva en ren sansefri tenkning er. Man må ha drevet tenkningens indre arbeid så langt at man ankommer til en bevissthetstilstand der man helt enkelt vet, - ved å gripe den sansefrie tenkningen, - ved å anskue den sansefrie tenkningen - at man nå har med sansefri tenkning å gjøre.
Det er den veien som jeg - på beskjedent vis som sagt,- har forsøkt i min "Frihetens filosofi". Jeg kunne si, at det den gang ble forsøkt å fremlegge tenkningen for bevisstheten, etter at den er gjort sansefri, på den samme måten som matematiseringen fremstår for bevisstheten, eller sjeleferdighetene og kreftene i den analytiske mekanikken, når man hengir seg med full disiplin til disse vitenskapene.
Her kan jeg kanskje igjen få føye inn en personlig bemerkning. I det jeg refererte til realiteten av denne sansefrie tenkningen, i det jeg helt enkelt stilte den frem som en kjensgjerning, men sågar en strengt bevisbar kjensgjerning, - streng i den grad den var tankemessig tvingende, som de matematiske former er det for den indre opplevelse, - da kom jeg i konflikt med alle mulige filosofer fra 1880 og 1890-årene. Om og om igjen ble det innvendt: Ja, men i denne tenkningen står man ikke inne i en virkelighet. Jeg selv måtte imidlertid allerede i min "Grunnlinjer av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse" tidlig på 1880-tallet, henvise til denne rene tenkning, som når den blir virksom erfaring, gjør at du helt enkelt vet: Du lever nå i et element, som ikke lenger inneholder noen sanseinntrykk, men som allikevel i dets indre aktivitet åpenbarer at du står overfor en realitet. - Jeg måtte si om denne tenkningen: I den har vi menneskets sanne åndelige kommunion, foreningen med den sanne virkelighet. Vi føler på et vis - ved å få tak på en flik av verdenstilværelsen-, hvordan vi som sjel henger sammen med denne verdenstilværelsen.
Eduard von Hartmann (1842 - 1906)
- Jeg måtte protestere energisk mot det som på den tid kom opp innen filosofien, og som Eduard von Hartmann hyllet, i det han skrev som motto for sin "Det ubevisstes filosofi" i 1869: "Spekulative resultater etter en induktiv naturvitenskapelig metode." Det var en filosofisk reverens overfor naturvitenskapen. For å protestere mot en søken etter en vesens-tom metafysikk, som oppstår når vi ut fra treghet lar tenkningen "rulle videre" ut over sansenes slør, på den tidligere karakteriserte måten ,- som protest overfor dette skrev jeg som motto for min "Frihetens filosofi": "Sjelelige iakttagelsesresultater etter en naturvitenskapelig metode." Jeg viste til at alt som inneholdes i en slik filosofi, ikke er uttenkt, men at det i strengeste betydning er iakttakelsesresultater innad, slik som toner og farger er iakttagelsesuttrykk knyttet til den ytre verden. Og i det man lever i den rene tenkningens element, som har en slags kjølende virkning på menneskets vesen, da gjør man en oppdagelse: Man oppdager at riktignok kan mennesket snakke instinktivt om frihet, om at det eksisterer impulser i mennesket som helt og holdent har tendensen i seg til frihet, men at disse impulsene forblir i det ubevisste og instinktive helt til man oppdager friheten på nytt. Dette blir mulig når man vet: Ettersom vi har grepet en tenkning som selv ikke inneholder noen sanseelementer, og som derfor ikke er determinert ut fra sansene, men derimot bestemmes ut fra det rent åndelige, kan det ut av en slik sansefri tenkning flyte impulser for våre moralske handlinger. Og man opplever ren åndelighet når man iakttar, virkelig iakttar, hvordan moralens kraft flyter inn i denne sanseelement-frie tenkningen.
Det beste resultat man oppnår utfra dette, er det at man endelig kan si farvel til enhver mystisk overtro, ettersom slik overtro får skjulte følger, og opptas på grunnlag av uklare fornemmelser. Man kan si farvel til all overtro fordi man nå opplever noe i sin bevissthet som innad er klart som krystall, - som ikke lenger blir påvirket utenfra, men derimot fyller seg med åndsvirkelighet fra det indre. Man har grepet verdenstilværelsen i et punkt, i det man har gjort seg selv til skueplass for det å erkjenne. Man har fattet hvordan verdenstilværelsen forløper og hvordan den fremtrer for oss, når vi føyer oss inn i denne indre iakttagelsen. Jeg kunne si: I et punkt, kun, griper vi fatt i det som egentlig er verdenstilværelsens vesen, og vi griper det som en realitet, ikke som abstrakt tenkning, når de moralske tilskyndelser sender impulser inn i den sansefrie tenkningens vev. Og disse moralske impulsene fremstår som frie, siden de ikke mer lever som instinkter, men kler seg i den sansefrie tenkningens gevanter. Vi opplever friheten, - ganske visst en frihet, som vi vet at mennesket kun kan nærme seg slik som en hyperbel nærmer seg sin asymptote -, men vi vet at denne friheten lever i mennesket i den grad det åndelige lever. Vi griper det åndelige først gjennom friheten.
Og dermed kommer vi til noe - i det innerste av mennesket - som sammenvever impulsen til vår etisk-sosiale gjerning, vår frihet, med erkjennelsen, med det som vi jo til syvende og sist når frem til på vitenskapens vei. Idet vi fatter friheten i den sansefrie tenkningen, idet vi forstår hvordan denne oppfattelsen foregår i det virkelig åndelige, opplever vi hvordan vi lever inne i det åndelige, når vi gjennomfører noe av dette. Vi opplever en form for erkjennelse, som på samme tid viser seg som handling i det indre, som kan bli til handlinger rettet mot utenverdenen, og som også ubetinget kan strømme over i det sosiale livet.
Den gang forsøkte jeg med all tydelighet å peke på to ting. Men dette ble i liten grad forstått på den tid. Jeg prøvde fremfor alt å påpeke at det vesentlige når man følger en slik erkjennelsesvei er den indre oppdragelse som man derved må vokse seg inn i. Ja, det er ikke lite som skal til når man går veien til den sansefrie tenkningen. Man må gjennomgå mye i det indre. Man må tåle overvinnelser, som man i det ytre liv for det meste ikke har noen anelser om. Og i det man mestrer disse overvinnelsene, idet man til sist er i en slik sjelelig opplevelse, - som knapt lar seg fastholde fordi det så lett unndrar seg de vanlige kreftene i menneskevesenet -, idet man dukker ned i dette vesen, dukker man ikke ned på en uklar, tåkete, mystisk måte, tvert imot dukker man ned i lys klarhet, man dukker ned i åndens virkelighet. Man lærer ånden å kjenne. Man vet hva ånd er, og man vet det idet man har funnet ånden på den veien som også de andre menneskene går, bare at de ikke går den til ende, - veien som må gås av alle de mennesker som på en eller annen måte vil være virksomme innen erkjennelseslivet, innen det sosiale liv, hvis vi skal komme behovene på disse områdene i møte. Det er det ene som jeg lot skinne igjennom i min "Frihetens filosofi".
Det andre som jeg lot skinne igjennom var: Når vi nå har oppdaget friheten som bæreren av den egentlige moralitet i den sansefrie tenkningen, ser vi at vi ikke kan avlede moralske lover eller begreper utfra naturfenomener ved hjelp av analogi eller liknende. Vi innser at vi må oppgi alt det som leder oss til etiske innhold utfra naturvitenskapelige betraktninger, at dette etiske innhold må oppstå fritt, må oppstå innen det som oppleves oversanselig. Og jeg våget den gang å bruke et uttrykk, som ble lite forstått, men som ubetinget må være tillatt, hvis man kommer inn i denne regionen og overhodet vil forstå frihet. Jeg anvendte uttrykket: Moralens verden viser seg for oss i vår moralske fantasi. - Og jeg brukte ganske bevisst dette uttrykket: "moralsk fantasi" for å påpeke, at det åndelige arbeid som hører til, - på samme måte som med fantasiens frembringelser, - utføres i det indre uten påvirkning fra det ytre. Og på den andre siden ville jeg henvise til at det som i utgangspunktet gjør verden moralsk-religiøst verdifull for oss, nemlig de moralske normene, kun lar seg hente ut fra et område som holder seg fritt i forhold til ytre inntrykk, - inntrykk som også selv er avhengig av menneskets indre arbeid. Allerede i min "Frihetens filosofi" påpekte jeg samtidig tydelig, at moralens innhold riktignok viser seg å være innhold av den moralske fantasien, når vi holder oss innenfor det menneskelige, - men at vi kommer i harmoni med den ytre sanseverdenen, når vi går nærmere inn på dette innhold som vi bærer over fra den åndelige verden.
Hvis dere virkelig studerer denne filosofien, vil dere presis merke den porten som her blir tilbudt inn til det åndelige. Dere vil også merke at jeg filosofisk gikk frem på en slik måte, at jeg kunne ha avlagt regnskap for enhver analytisk mekaniker om gangen i mine undersøkelser. Dere vil også se at jeg aldri la noen som helst vekt på det eventuelle bifall, til en slik vei til det åndelige, som kunne komme gjennom spiritistenes eller tåkeland-mystikernes svada. Fra slikt hold kan man lett oppnå tilslutning bare man snakker om et eller annet åndelig, men slett ikke går den veien som jeg den gang forsøkte å gå. Jeg ville søke visshet og sikkerhet for det åndelige, og for meg var tilslutningen fra alle frasemakere, - slike som ville tale åndens sak ut fra diverse undergrunner av tåke-mystikk, - helt likegyldig. Men noe annet var dermed oppnådd:
Nettopp når man gikk inn på de to retningene som jeg påviste som ekte bevissthets-iakttakelser i "Frihetens filosofi", nettopp da, når man går enda videre, når man foretar det neste skritt, viste det seg - ja hva da? Hvis man har nådd frem til de indre opplevelser som står i den rene tenkningens sfære, til de indre opplevelser som til sist åpner seg som opplevelsen av frihet, da kommer man frem til en metamorfose av erkjennelsen, med hensyn til den indre bevissthetsverdenen. Da blir begrep og idé ikke lenger begrep og idé, da fortsetter ikke hegelianismen å være hegelianisme i denne forstand, da blir abstraktheten ikke lenger abstrakthet, da fører denne retningen inn i det reelle området av åndelighet. Da er det neste man når frem til, ikke lenger bare "begreper", bare "idéer", ikke mer noe slikt som utgjør hele innholdet av Hegels filosofi, nei, da forvandler begrep og idé seg til bilde, til imaginasjon. Man oppdager derved det høyere trinn, man oppdager imaginasjonens erkjennelsestrinn, som hittil kun er blitt projisert inn i den moralske fantasien. Slik som vanlig filosofi enda sitter fast i en selvgjort virkelighet, så befinner man seg -, dersom man i sitt indre har bestrebet seg på å gjennomvandre hele veien som "Frihetens filosofi" viser, dersom man har begitt seg ut over fantasiens plan, - inne i en verden av idéer, som imidlertid ikke er drømmebilder, men som i samme grad som farger og toner er forankret i sanselige realiteter, her viser til åndelige realiteter. På dette stadium oppnår man å komme inn i området for det billedlige, i den imaginative tenknings område. Man når frem til de imaginasjonene som er reelle, gjennom hvilke man står inne i en verden, ikke lenger bare i ens indre.
Man når frem til inspirasjonen, som kan oppleves når man på riktig måte matematiserer, når matematiseringen selv blir en opplevelse og så kan vokse ut over seg selv til det som vedantafilosofien har vist. Til denne inspirasjonen kommer nå i tillegg, på den andre siden, imaginasjonen. Og gjennom denne imaginasjonen oppdager man så det som er påkrevet for å gjøre mennesket begripelig. I imaginasjoner, i billedmessige forestillinger, i forestillinger som har et mer konkret innhold enn abstrakte tanker, oppdager man det som gjør mennesket begripelig fra bevissthetssiden.
Når man har nådd til dette punkt må man ha resignasjon, til ikke å ville gå videre, ikke helt enkelt her å la den sansefrie tenkningen rulle videre på grunn av treghet, og tro at man kan komme ned til bevissthetens hemmeligheter gjennom denne sansefrie tenkningen. Man må derimot nettopp kunne resignere ved å bli stående, og likesom stille seg overfor den åndelige utenverdenen fra dens indre side. Da vil man ikke spinne tanker inn i bevisstheten, tanker som ikke vil kunne begripe den, derimot vil man motta slike imaginasjoner som nå kan fatte bevisstheten. Slik som man ved den ytre grensen må bli stående ved fenomenet, og la tankene vise seg som det som kan gjennomorganisere disse fenomenene i erkjennelsen, - slik som man her er avhengig av resignasjon, og nettopp gjennom den kommer til det åndelige i intellektualiteten, så må man tilsvarende, når man forsker innad, ha resignasjon til å holde seg stille med tankene, på en måte bringe dem til refleksjon i det indre, for derved å komme til bildene, som først nå kan la menneskets indre synliggjøres. Jeg kunne si: Hvis jeg her (se tegningen) har det menneskelige indre, og jeg nærmer meg dette indre ved ren tenkning og selvbetraktning, da må jeg ikke igjen la tenkningen rulle videre, for da havner jeg i et område hvor den rene tenkningen intet finner, bare den slags som hører inn under alskens livsreminisenser. Jeg må ha resignasjonen til å vende tilbake. Da, ved refleksjonspunktet, vil imidlertid imaginasjonen fremkomme. Da åpenbarer den indre verden seg for meg som en imaginativ verden.
Som dere ser, da kommer vi i det indre til to poler. Vi kommer til inspirasjonens pol overfor den ytre verden, og til imaginasjonens pol overfor den indre verden. Har man imidlertid grepet denne imaginasjonen, så kan man fra disse imaginasjonene i det indre sammenstille det som først nå viser seg å gjennomveve mennesket ikke som sanselig, men som eterisk legeme, - sammenstille på samme måte som man i den yte natur sammenstiller naturerkjennelsene gjennom begrep og eksperiment. Dette eteriske legeme gjennomtrenger mennesket selvfølgelig gjennom hele livet, men, som jeg fremstilte det i går, skjer dette i en særlig intensiv forstand i de første syv leveårene, og det går siden, ved tannfellingen, over i en annen form. Men man får gjennom dette mulighet til å utvikle evnen til å iaktta hvordan det eteriske-, eller livslegemet, arbeider i den fysiske menneskelige organisasjon.
Nå kan man lett si, ut fra en eller annen filosofisk erkjennelsesteori: Ja, mennesket må jo holde seg innenfor begrepene, holde seg innenfor det som kan rettferdiggjøres diskursivt og ha beviskraft i vanlig forstand, hvis man vil bli stående innen klar logikk. Vel og bra. Man kan erkjennelsesteoretisere i det evinnelige. Men selv om man har en aldri så sterk tro på en slik erkjennelsesteoretisk vev, om det også er aldri så logisk riktig, virkeligheten kommer ikke til meg, virkeligheten lever ikke i det som vi slik bygger opp logisk. Virkeligheten lever nettopp i bilder. Og hvis ikke vi beslutter oss for å kunne gripe bilder eller imaginasjoner, da griper vi heller ikke menneskets virkelighet. Og det handler slett ikke om at vi, på en ytre måte utfra en viss forkjærlighet, sier hvordan erkjennelsen må se ut dersom den skal være ekte, det handler tvert i mot om at vi spør virkeligheten om hva den vil tilkjennegi seg gjennom, for oss. Derved kommer vi til nettopp imaginasjonen. Slik fremstår det som lever i den moralske fantasien som noe som er projisert ned i den vanlige bevissthet fra en høyere åndelig verden, men som vi imidlertid kan gripe i imaginasjonene.
Og så mine høyt ærede tilstedeværende, har jeg ført dere, - i det minste har jeg forsøkt å føre dere - til inspirasjonens og imaginasjonens to poler, som vi vil lære nærmere og grundigere å kjenne, også åndsvitenskaplig, i dagene som kommer. Jeg måtte først på en måte lede dere til porten, slik at dere ser at denne porten er godt fundert i en vanlig vitenskapelig betydning. For først når vi har fundamentet for denne porten, kan vi så komme til fundamentet for det byggverk som vi trer inn i gjennom denne porten, selve åndsvitenskapens bygg. Ganske visst, idet man går hele denne veien, som jeg måtte skildre som en krevende erkjennelsesteoretisk vei, av mange omtalt som vanskelig forståelig, - i det man går denne veien, må man ha mot til ikke bare å kunne fatte Hegel, men også å kunne forstå anti-Hegel: Man må bli i stand til, etter at man har skildret hegelianismen slik jeg har forsøkt i min "Filosofiens gåter", å kunne gjøre rett også overfor Stirner, ved å skildre også ham slik jeg har forsøkt, i "Filosofiens gåter". For hos Stirner finnes noe innen bevisstheten som avslører seg som jeget. Og hvis man helt enkelt tar det stirnerske jeg, som kommer opp fra instinktive opplevelser, slik som det er, - hvis man ikke gjennomtrenger det med det som kan heve seg til moralsk fantasi og imaginasjon, da betyr det noe antisosialt. Det som "frihetens filosofi" setter i stedet for stirnerianismen, det betyr derimot i virkeligheten noe sosialt. Man må også ha mot til å gå gjennom det instinktive "jeg" i Stirnersk betydning, for å komme til imaginasjonen. Og man må ha den andre form for mot til å se assosiasjonspsykologien inn i øynene, den som stammer fra Mill og liknende tenkere, fra Spencer og så videre, og som vil gripe bevisstheten bare med begreper, men ikke er i stand til det. Man må ha motet til å innse at i dag må man gå den motsatte vei. De gamle "morgenlendere" hadde engang en vei som i dag ikke lenger er gangbar, ved at de kunne bære matematiseringen inn i vedantafilosofien. Det "aftenlandske" mennesket har ikke lenger denne veien. Menneskeheten er i utvikling. Den har kommet videre. Det kreves at vi søker en annen vei. Men denne veien er i sin begynnelse. Og dens begynnelse ser man best når man vet å betrakte assosiasjonspsykologien som det som vil oppnå gjennombrudd ved hjelp av treghet, og egentlig havner i intet. Denne assosiasjonspsykologien bringer de indre forestillinger lovmessig i sammenheng, på samme måte som man ellers bringer de ytre naturforeteelsene i sammenheng. Den nye veiens begynnelse viser seg best når man først kan fatte denne assosiasjonspsykologien, men så forstår å føre den inn i imaginasjonens område gjennom en skuende iakttagelse. Slik som Østen en gang så tankene i vedantafilosofien stige opp, - veien inn i utenverdenens åndelighet-, gjennom en urmatematisk tenkning, slik må vi i dag, overfor de oppgaver som stilles oss når vi ser inn i oss selv, ha mot til å gå fra de rene begreper og idéer, til imaginasjonene, til den skuende bevissthet. Og gjennom dette kan vi gjenfinne en slik åndelighet, til å begynne med i vårt indre. Og så vil vi kunne bære den med oss ut i den ytre verden. Da vil vi ha ånd, grepet gjennom menneskets indre vesen, med muligheten til å bære den inn i det sosiale liv. Dette sosiale liv venter egentlig ikke på annet enn på en slik erkjennelse som samtidig kan være sosial. At dette er tilfellet skal vi så se i de timene som følger.
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
