Naturerkjennelsens grenser 3.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Libra fortsetter i dette nummer gjengivelsen av Rudolf Steiners foredragsserie Grenzen der Naturerkenntnis und ihre Überwindung, holdt ved åpningen av Goetheanum i Dornach høsten 1920. (De to første foredragene er trykt i nr. 3 og 4, 2015).
- I det tredje foredraget fremhever han igjen naturvitenskapens betydning som en mektig oppdrager til tankemessig klarhet og våkenhet, selv om den kommer til kort når den forsøker å forstå materiens virkelige vesen eller vår egen bevissthets natur. Med dette som bakgrunn tar Steiner utgangspunkt i det grunnleggende spørsmålet som har opptatt den vesterlandske tenkning siden middelalderen, og som under opplysningstiden kommer til uttrykk i tilspisset form hos Immanuel Kant: Hva er det i vårt intellekt som ikke er hentet fra sanseerfaringen? Med Leibniz svarer Kant: "Jo, det er intellektet selv", og ut fra dette bygger han opp sitt forsvar mot "skeptisismen", som han ønsker å avverge og som han finner latent hos David Hume og de andre britiske empirister.
Mens Kant endte med å postulere vår erkjennelses grenser som evige og absolutte, går Steiner i foredragene i Dornach videre i sin beskrivelse av matematikken og dens betydning som erkjennelseskraft, et motiv som ble anslått i det andre foredraget. Han skildrer hvordan evnen til matematisk tenkning våkner hos barnet i syvårsalderen, etter at den først har virket siden fødselen i det ubevisste som en organiserende kraft i legemet. Matematikkens eksakte begreper har en funksjon som er rettet utad og kan anvendes på sansefenomenene, men i sin indre aktivitet er den matematiske tenkning en skapende kraft i menneskesjelen, helt uavhengig av det ytre sansbare. Steiner beskriver i disse foredragene matematikkens vesen som eksempel på en åndelig ressurs hos mennesket, en kraft med et potensiale til å vokse ut over seg selv mot en høyere og mer omfattende form for erkjennelse.
Tredje foredrag
Dornach 29. september 1920
Vi har sett at mennesket på en måte kommer til to grenseskiller, når det ut fra seg selv forsøker enten å trenge dypere ned i naturens fenomener, eller fra den vanlige bevissthetens synspunkt prøver å trenge dypere inn i sitt eget vesen for der å utforske bevissthetens egentlige natur, Vi hentydet alt i går til hva som skjer ved den ene av grensene for vår erkjennelse. Vi så hvordan mennesket våkner til full bevissthet i sin omgang med den ytre fysisk-sanselige naturen. Mennesket ville mer eller mindre ha vært et sløvt vesen, et vesen med en søvngjengeraktig sjel, dersom det ikke kunne vekkes opp av naturen der ute. Og i grunnen skjer det ikke annet under menneskehetens åndelige utvikling, i tilkjempelsen av kunnskap om naturen omkring oss, enn hva vi opplever hver morgen når vi fra søvnen eller det sovende drømmeliv våkner opp til full bevissthet i møtet med utenverdenen. I det siste tilfellet har vi å gjøre med et oppvåknings-øyeblikk. I løpet av menneskehetens utvikling ser vi derimot en gradvis oppvåkning, der oppvåkningsøyeblikket likesom er spredt ut over tidsaldrene.
Nå har vi sett at en art treghetskraft i sjelen svært lett aktiveres ved denne grensen. Der hvor vi støter an mot fenomenenes verden slik den brer seg ut, går vi ikke frem som man ville gjøre det utfra fenomenalismen i Goethes betydning, det vil si å bli værende i denne sfæren og kun sammenfatte, systematisere og rasjonelt beskrive fenomenene ut fra våre tilkjempede klare forestillinger, begreper og idéer. I stedet ruller vi et stykke videre med våre begreper og idéer, bakenfor fenomenene, og kommer derved til statuering av en verden - for eksempel en verden av "bakenfor-fysiske" atomer, molekyler og så videre - som så i det vesentlige, når den fremkommer på denne måten, er en uttenkt verden. Bak denne verdenen sniker tvilen seg straks inn, slik at vi igjen oppløser det som vi først har spunnet som en teoretisk vev. Og vi har sett at det er mulig å unngå en slik overskridelse av grensene for vår naturerkjennelse i denne retningen, ved en rene fenomenalisme, en gjennomarbeidelse av selve fenomenene. Men vi har også måttet gjøre oppmerksom på at noe dukker opp på dette stedet i vår erkjennelsespraksis og stiller seg til rådighet med en umiddelbar livsnødvendighet. Det er matematikken, og det som for eksempel kan begripes uten empirisme i mekanikken, altså hele omfanget av den såkalte analytiske mekanikk.
Når vi tar i øyesyn alt det som matematikken, det som analytisk mekanikk omfatter, da kommer vi til de sikreste begrepssystemer som vi kan arbeide oss inn i fenomenene med. Men man må ikke glemme, - jeg har allerede pekt på dette i går - at hele den måten vi danner matematiske forestillinger på, og også hvordan vi danner forestillinger innenfor den analytiske mekanikken, - at dette indre sjelearbeid er noe ganske annet enn det vi utfører når vi eksperimenterer og iakttar utfra sanseerfaring, når vi sammenfatter resultatene av disse eksperimentene og iakttagelsene, det vil si samler oss ytre erfaringskunnskap. Man burde besinne seg sterkt for å komme til klarhet om disse tingene, for noen annen vei enn en sterk besinnelse finnes det ikke på dette feltet.
Hvilken forskjell er det mellom innsamlingen av erfaringsviten i baconsk betydning og den måten man griper tingene på i det indre, slik tilfellet er i matematikken og i den analytiske mekanikken? Ved den sistnevnte kan man trekke en skarp grense mot det som ikke kan gripes i det indre, dersom man ganske enkelt danner seg begrepet bevegelsesparallellogram, og deretter like klart begrepet kraftparallellogram.
Kraftparallellogrammet
Nå står vi overfor matematikkens kjensgjerning som sådan. Vi oppfatter de matematiske sannheter. Vi fører de matematiske fenomenene tilbake på visse grunnleggende aksiomer. Vi skaper så hele matematikkens byggverk ut fra disse aksiomene, og vi står foran en arkitektonikk som gripes i en rent indre anskuelse. Og vi må være i stand til - dersom vi besinner oss kraftig og trekker en skarp grense mot alt som erfares i den ytre verden - å se noe i denne matematiske bygning som kommer i stand ved en helt annen sjelsvirksomhet enn den som lar oss erfare og oppfatte det ytre sansbare. At vi som en indre erfaring kan gjøre oss denne forskjellen klar, av dette avhenger uhyre meget for at vi skal oppnå en tilfredsstillende begripelse av verden.
Vi må altså spørre: Hvorfra kommer matematikken til oss? Og dette spørsmålet blir i vår tid fortsatt ikke stilt skarpt nok. Man spør ikke: På hvilken måte er den sjeleaktivitet som vi benytter i oppbygningen av matematikken, i dens vidunderlige arkitektonikk - på hvilken måte er disse sjelsevnene forskjellige fra de sjelsevner som vi oppfatter den fysisk sanselige naturen med, gjennom de ytre sanser? Og når man i dag ikke stiller og besvarer dette spørsmål i tilstrekkelig grad, henger det sammen med den materialistiske verdensanskuelsens tragikk: Samtidig som den på den ene siden trekkes mot den sanselig-fysiske erfaring, blir den ubevisst drevet mot en abstrakt intellektualisme, mot et abstrakt vesen, som gjør at man fjerner seg fra evnen til virkelig å gripe kjensgjerningene i den materielle verden.
Hva er det så for en evne vi utvikler når vi matematiserer? Vi vil en gang stille oss dette spørsmålet. Jeg tror at en ting må ha blitt helt klar for oss hvis vi vil besvare dette. For det første at vi også i menneskelivet må ta begrepet om tingenes tilblivelse Begriff des Werdens alvorlig, det vil si at vi må ta utgangspunkt i det som i høy grad virker disiplinerende nettopp ved den moderne naturvitenskapen, og la oss oppdra gjennom den. Det vi har tilegnet oss av streng vitenskapelig metode, av vitenskapelig disiplin i den nyere tids naturvitenskap, det må vi føre videre ut over naturvitenskapen selv, slik at vi kan stige opp i høyere områder med det samme sinnelag som vi har i naturvitenskapen, men ved å utvide dens metoder til å gjelde på helt andre områder. Derfor tror jeg heller ikke - og det sier jeg helt åpent - at den kan nå frem til et virkelig åndsvitenskapelig erkjennelsesarbeid, som ikke i streng forstand har tilegnet seg en naturvitenskapelig disiplin, som ikke har lært å tenke og forske i laboratoriene utfra den nyere naturvitenskaps metode. Det siste åndsvitenskapen har grunn til er å undervurdere denne nyere naturvitenskap. Tvert imot vet den fullt ut å verdsette den. Hvis jeg får gjøre en personlig bemerkning, så har mange tatt meg det ille opp at jeg, før jeg offentliggjorde mine egentlig åndsvitenskapelige verker, først skrev nettopp om naturvitenskapelige problemer i den belysning som forekom meg nødvendig. Det handler altså på den ene siden om at vi tilegner oss det naturvitenskapelige sinnelag, slik at det virker videre når vi kommer ut over grensene for naturerkjennelsen. Og for det andre må vi la kvaliteten av denne naturerkjennelsen og dens resultater bli et særdeles alvorlig anliggende for oss.
Ser dere, hvis vi tar for oss en ganske enkel foreteelse, at vi gnir en gjenstand mot en annen og det oppstår varme, så sier vi i naturvitenskapen ikke om et slikt foreliggende fenomen: Denne varmen er oppstått fra intet, eller denne varmen er ganske enkelt der. Vi søker snarere etter de betingelsene som har gjort denne varmen latent, for så på en viss måte å komme til syne gjennom disse gjenstandene. Vi går her fra ett fenomen til det neste og tar spørsmålet om varmens tilblivelse alvorlig. Slik må vi også gjøre det når vi vil bringe et begrep inn i åndsvitenskapen. Og vi må således spørre oss: Er da noe slikt som matematisering alltid tilstede i mennesket, i den grad det gjennomlever sin tilværelse mellom fødsel og død? - Nei, den er slett ikke hele tiden der. Matematiseringen våkner først etter hvert. Og faktisk kan vi - og i denne sammenheng forholder vi oss empirisk overfor den ytre verden - helt nøye iaktta hvordan litt etter litt de sjelsevner som ytrer seg i matematiseringen, på en måte våkner opp fra de mørke undergrunner av den menneskelige bevissthet. Vi vil også straks omtale andre sjelsevner som opptrer på tilsvarende måte som matematiseringen. Tidspunktet når dette inntreffer - hvis man evner å få ordentlig øye på det, hvis man bare behandler det slik som naturvitenskapen eksempelvis behandler fenomenene smeltepunkt og kokepunkt, - dette tidspunktet finner vi omtrent i den livsepoken da barnet feller melketennene og får sine andre tenner. Men man må iaktta et slikt livsutviklingspunkt ut fra samme sinnelag som man oppdras til gjennom behandling av smelte- og kokepunktene i fysikken. Man må skaffe seg en evne til å bære denne strenge indre disiplin inn i de kompliserte sider av menneskelivet, - den disiplin som man kan erverve seg overfor de enklere fysikalske fenomener, når de studeres i naturvitenskapens ånd. Og når man gjør det, da ser man at i menneskets utvikling fra fødselen av, eller bedre sagt fra unnfangelsen av og frem til dette tidspunktet for tannfellingen, - i den perioden arbeider de matematiserende sjelsevner seg gradvis frem fra organismen, men de er enda ikke der. Og på samme måte som vi sier at den latente varmen i en gjenstand, som kommer til syne i en viss situasjon, tidligere har arbeidet i den indre struktur av gjenstanden, slik må vi gjøre oss klart at det som, særlig sterkt i tiden for tannfellingen, frembringer evnen til matematisering, og litt etter litt begynner å komme til uttrykk i en annen betydning, - at dette tidligere har arbeidet inne i menneskets organisasjon. Og derved får vi en merkverdig, men betydningsfull forståelse av denne matematiseringen i videste forstand. Denne forståelsen innebærer at det som vi som mennesker anvender som en sjelsevne etter tannskiftet, at det tidligere virket i oss som en organiserende kraft. Ja, hos barnet frem til omtrent det syvende leveår finnes det en indre matematikk, en indre matematikk som ikke er så abstrakt som vår ytre matematikk, men som er kraftgjennomtrengt, hvis jeg får bruke Platons uttrykk, som ikke bare kan anskues, men er virksom på en levende måte. Det eksisterer i oss frem til dette tidspunkt noe som matematiserer, gjennom-matematiserer oss i vårt indre.
Hvis vi i første omgang, jeg kunne si, helt overfladisk spør hva som empirisk kommer for dagen dersom vi i en viss forstand ser på den latente matematikken i den unge barnekroppen, - da blir vi ført til tre ting som innad sett opptrer på lignende måte som våre sanser. Vi skal i løpet av foredragene se at vi her også virkelig kan snakke om sanser. I dag vil jeg bare antyde at vi kommer til noe som utvikler en iakttagelsesevne overfor vårt indre - i de første årene skjer dette helt ubevisst - slik som øynene og ørene på tilsvarende måte utvikler en iakttagelsesevne utad. Hvis vi så ser inn i vårt indre - her menes det indre av vår organisasjon - med vår erkjennelses fulle makt og ikke etter mønster av en tåkete mystikk, hvis vi således skuer hen til dette menneskelige indre, da kan vi finne tre sanselignende funksjoner. Gjennom disse utøves en virksomhet som i en viss betydning er matematiserende, nettopp i de første leveårene. Det første er det jeg ville kalle livssansen. Denne livssansen ytrer seg i det senere liv som en helhetsfornemmelse av vårt indre. Vi føler oss på en måte vel eller ikke vel. Vi føler oss behagelig til mote eller ubehagelig. Akkurat slik som vi har en iakttagelsesevne utad ved hjelp av øynene, så har vi en iakttagelsesevne overfor det indre. Nå er denne iakttagelsesevnen i en viss forstand rettet mot hele organismen, og er derfor utydelig og mørk, men den er der. Vi har senere mer som må sies om dette. Her vil jeg bare foregripe det som kommer, med å si at denne livssansen - hvis jeg får bruke en tautologi - er særlig virksom i barnets vitalitet frem til tannfellingen.
Og det neste vi må ta i betraktning, når vi skuer inn i menneskets indre, er det som jeg ville kalle bevegelsessansen. Vi må danne oss en klar forestilling om denne bevegelsessansen. Når vi beveger armer eller ben, så har vi kjennskap til dette ikke bare gjennom at vi ser oss selv utenfra, men vi har også en indre iakttagelse av lemmenes bevegelse. Når vi går, har vi ikke bare en bevissthet om vår gange ved at vi går forbi gjenstandene, og at bildet av omverdenen endrer seg, - vi har også en indre opplevelse av lemmenes bevegelse, av forandringer i oss selv i det vi beveger oss. Vi legger bare vanligvis ikke så mye merke til dette, fordi vi mottar så sterke inntrykk fra omverdenen, slik at det som skjer parallelt i det indre får mindre oppmerksomhet, på samme måte som et svakere lys utslukkes av et sterkere samtidig lys.
Og et tredje fenomen som er rettet innad, er likevektssansen.
- Livssans
- Bevegelsessans
- Likevektssans
Denne likevektssansen, den er for oss det vi anvender for å stille oss på en bestemt måte inn i verden, så vi ikke faller om, det er den som på en viss måte iakttar hvordan vi bringer oss i harmoni med kreftene i omverdenen. Og dette at vi bringer oss i harmoni med kreftene i omgivelsene, er noe vi oppfatter i det indre. Slik kan vi virkelig si at vi vi bærer disse tre indre sansene i oss: livssans, bevegelsessans og likevektssans. De er i særlig sterk grad virksomme i barnets alder frem til tannfellingen. Deres virksomhet avtar henimot tannfellingstidspunktet. Men legg merke til - her bare som et eksempel - likevektssansen: Legg merke til hvordan barnet, idet det begynner livet, ennå overhodet ikke har noe som kunne hjelpe det med å gripe den likevektsstilling som det trenger i livet. Tenk på hvordan barnet litt etter litt kommer seg opp, hvordan det først lærer å krype på alle fire, hvordan det etter hvert gjennom likevektssansen kommer dit hen at det står, går, og klarer å holde seg selv i likevekt.
Hvis dere nå fatter hele omfanget av det som foregår mellom unnfangelse og tannfelling, så ser dere at disse tre indre sansene utfører et kraftfullt arbeid. Og hvis dere så gjennomskuer hva som der skjer, da merker dere at likevektssansen og bevegelssessansen ikke inneholder annet enn en levende matematisering. Og ettersom den er levende, derfor er nettopp livssansen med, den som gjennombeliver det hele. Så ser vi i det indre, på en måte latent, en hel matematikk som er aktiv i mennesket, og som ikke dør hen med tannfellingen, men som blir vesentlig mindre tydelig senere i livet. Det som er aktivt der inne i mennesket gjennom likevektssans, bevegelsessans, livssans, - det blir fritt. Den latente matematikken blir fri, slik som den latente varmen kan bli en fri varme. Og vi ser hvordan det som først har gjennomvevet organismen som noe sjelelig, hvordan dette blir fritt som sjeleliv, hvordan matematikken stiger opp som abstraksjon fra den tilstanden der den først har arbeidet konkret i den menneskelige organisme. Og med denne matematikken går vi så til utenverdenen, og vi fatter denne utenverden ved hjelp av det som frem til tannfellingen har arbeidet inne i oss. Vi er jo som mennesker helt innspent i totaltilværelsen utfra forholdene i rom og tid, og derfor går vi til utenverdenen med den matematiske evne vi har frigjort. Som dere ser, det er ikke en fornektelse av naturvitenskapen, det er bare en videreføring av naturvitenskapen som kommer i stand, når man på riktig måte betrakter det som skal leve som sinnelag og vilje i åndsvitenskapen.
Og nå bærer vi det som kommer fra oss selv, ut over sanseiakttagelsenes grenser. Vi betrakter mennesket i dets tilblivelse. Vi betrakter ikke ganske enkelt matematikk på den ene siden og sanseerfaring på det andre siden, men vi betrakter matematikkens tilsynekomst i det oppvoksende mennesket. Og nå kommer jeg frem til det som egentlig fører over i åndsvitenskapen. Ser dere, vi må si at til slutt blir det en abstraksjon, det som vi der utarbeider fra det indre, dette matematiserende. Men det behøver ikke å forbli en abstraksjon for vår opplevelse. I vår tid er det riktignok ingen sterk foranledning til å kunne se opplevelsen av matematikken i det riktige, sanne lys. Men på et betydningsfullt punkt i vår vestlige sivilisasjon fremtrer noe av denne vissheten om at det lever en særlig ånd i matematikken. Det er der hvor Novalis, dikteren Novalis taler om matematikken. I sin akademiske utdannelse skaffet han seg en god matematisk skolering. Dere kan lese dette i hans "Fragmenter". Han kaller matematikken et stort dikt, et vidunderlig stort dikt.
Man må engang ha medopplevet hva som kan drive en fra den abstrakte befatning med de geometriske former, til den beundrende fornemmelse av den indre harmoni som ligger i denne matematikken. Man må ha hatt muligheten til å bryte seg gjennom fra den kalde nøkterne aktivitet som mange sågar hater ved matematikken, til, jeg ville gjerne si på Novalis måte, til beundringen av den indre harmoni, og - hvis jeg kan bruke uttrykket - til matematikkens melos.
Friedrich von Hardenberg (Novalis) (1772 - 1801)
Der blander det seg noe nytt inn i opplevelsen av matematikken. I den matematiske opplevelsen, som ellers er noe rent intellektualistisk, som billedlig talt bare interesserer hodet, blander det seg nå noe som tar hele mennesket i besittelse. Dette var i bunn og grunn for en slik ånd som Novalis, som aldri forlot det ungdomsaktige, ikke annet enn en fornemmelse av denne kjensgjerning: Hva du skuer som matematiske harmonier som lar deg gjennomtrenge fenomenene i verdensaltet, det er i virkeligheten ikke annet enn det som har formet deg selv gjennom den første tid av din utvikling som barn her på jorden. - Dette betyr konkret å føle menneskets sammenheng med kosmos. Og hvis man slik arbeider seg gjennom til en indre erfaring, - som mange holder for et fantasiprodukt fordi man nettopp ikke virkelig har gått gjennom den -, hvis man kjemper seg gjennom til en slik opplevelse, da får man et begrep om det som en åndsforsker opplever, når han går gjennom den indre utvikling som jeg skal gi antydninger av og som dere finner beskrevet i sin helhet i min bok "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" - når han gjennom en slik indre fornemmelse hever seg opp til en videre indre erfaring av denne matematiseringen. For da går denne sjelsevnen, som ytrer seg i en slik matematisering, over i noe mye mer omfattende. Da blir den til noe som fortsetter å være like eksakt som den matematiske tenkningen, men som ikke lenger bare kommer fra intellektualiteten, eller den intellektuelle anskuelse, men som kommer fra hele mennesket. Da lærer man på denne veien - og dette indre arbeid er et hardere arbeid enn det som utrettes i laboratoriene eller i observatoriene eller andre vitenskapelige sammenhenger -, da lærer man å erkjenne hva som ligger til grunn for matematikken, - denne enkle menneskelige sjelebygning som imidlertid kan utvides og bli noe langt mer omfattende. Ved matematikken lærer man hva inspirasjon er. Man lærer å erkjenne hva forskjellen beror på, mellom det som lever i oss som matematikk og det vi har som ytre empiri.
Ved den ytre empirien har vi sanseinntrykkene, som fyller de tomme begrepene med innhold for oss. Ved inspirasjonen har vi noe indre åndelig, som allerede gjennomsyrer matematikken hvis vi bare oppfatter den riktig, - noe åndelig som gjennomlever og gjennomvever oss, som organiserer oss, gjennom barneårene. Dette blir værende i mennesket. Men vi erfarer det gjennom at vi matematiserer på et del-område. Vi lærer å forstå at måten vi bemektiger oss matematikken på, beror på en inspirasjon, og vi kan så selv oppleve denne inspirasjonen i vår åndsvitenskapelige utvikling. Vi mottar innhold i våre forestillinger, våre begreper, som kommer til oss på annen måte enn gjennom ytre erfaring. Vi kan la oss inspirere med det fra den åndelige verden, som arbeider i oss gjennom våre barneår. Det som der arbeider i oss gjennom barnealderen er ånd. Men det befinner seg i den menneskelige kropp, og det må anskues i mennesket ved menneskekroppen. Det kan anskues i sin rene frie skikkelse, hvis man, gjennom det inspirative, ikke bare skaffer seg evnen til å tenke i matematiske begreper, men til å anskue det som lever der som noe reelt idet det gjennomorganiserer oss frem til vårt syvende år. Og det som lever i matematikken på et del-område, men som åpenbarer seg for oss på et langt videre område gjennom inspirasjonen, - som sagt, jeg har mer å si etter hvert om de åndsvitenskapelige metodene -, det er det mulig å anskue. Ikke bare får man nye resultater i forhold til de gamle erkjennelseskreftene når man rykker opp til denne inspirasjonen, men man erverver seg derved også muligheten til å se på en ny måte. Man får nye inspirerende erkjennelser. Menneskehetsutviklingen er slik at disse inspirasjons-erkjennelsene i tidens løp har trådt noe tilbake, etter at de engang allerede var svært sterkt gjeldende i menneskenes utvikling. Når man nemlig har lært å innse hvordan denne inspirasjonen oppstår i menneskets vesen, - som for vestens menneskers vedkommende har overlevd i form av en matematikk som er fortynnet til intellektualisme, men som kan utvides, - da først forstår man hva som har levd i den verdensanskuelsen som kun i sine rester har kommet over fra orienten, i vedantafilosofien, - som er så tungt forståelig for oss vestlige, men også i andre orientalske filosofier. For hva var det da egentlig som levde i disse filosofiene fra orienten? Det var noe som kom i stand ved sjeleferdigheter av matematisk art. Det var en inspirasjon. Det var bare ikke matematikk, men det var noe som man tilkjempet seg i det sjelelige, etter mønster av matematiseringen. Derfor ville jeg si: Den matematiske atmosfæren som strømmer ut av tankene i vedantafilosofien og lignende filosofiske verdensanskuelses-forestillinger fra den gamle orienten, som man må gripe ut fra det man erverver seg når man vender tilbake til inspirasjonen, - den atmosfæren, som man kan levendegjøre i seg og bringe opp på et videre område, men som i dag lever ubevisst i den matematiserende naturvitenskap; denne matematiske atmosfæren foresvevet Goethe. Goethe har beskjedent innrømmet at han ikke hadde noen matematisk kultur i ordets vanlige mening. Goethe har omtalt sin tilknytning til matematikken i svært interessante avhandlinger, som dere kan lese i hans naturvitenskapelige verker i artiklene om hans "Forhold til matematikken". Ualminnelig interessant! For til tross for at Goethe beskjedent innrømmer at han ikke egentlig har tilegnet seg en brukbar måte å håndtere de matematiske begreper og anskuelser på, så fordrer han tross alt noe; han fordrer en fenomenalisme, slik han har praktisert den i sine naturvitenskapelige betraktninger. Han tilstreber en tilbakeføring fra de sekundære fremtoninger, som først trer oss i møte, til urfenomenet. Men hva for en tilbakeføring krever han? Han fordrer en slik tilbakeføring til urfenomenet som matematikken utøver når den går tilbake fra de kompliserte former i den ytre anskuelsen, til aksiomet. Urfenomenene skal være de empiriske, de erfarbare aksiomene.
Og slik tilstreber Goethe nettopp, i en ekte matematisk ånd, at matematikken på en indre måte bæres inn i fenomenene. Og han uttaler dette idet han sier: Vi søker urfenomenene, idet vi blir oss bevisst at vi må søke dem slik at vi i strengeste forstand kan avlegge regnskap for dette overfor matematikerene i deres sinnelag. - Det som Goethe søker, det er altså en modifisert, en metamorfosert matematisering, en overføring av matematiseringen til vår befatning med fenomenene. Dette vil han virkeliggjøre, som en naturvitenskapelig arbeidsmetode.
Dermed har Goethe brakt noe lys inn i den ene pol, som ellers fortoner seg så dyster, når vi statuerer det rendyrkede materiebegrepet. Vi vil se hvordan Goethe nådde til denne polen, men også hvordan vi moderne mennesker må søke å komme til den andre pol, bevissthetspolen. Vi må tilsvarende søke etter hvordan sjelsevner viser seg aktive i menneskets vesen, hvordan de vokser frem av menneskenaturen og streber mot å bli virksomme i det ytre. Det må vi søke etter. Vi vil da se: Overfor det som i den goetheske fenomenologien er evnen til å gripe utenverdenen, må vi stille en motsvarende forståelse av den menneskelige bevissthetsverden. Til dette trenges en forståelsesform som i strengeste forstand vil avlegge et slikt regnskap som Goethe gjorde overfor matematikken, slik jeg beskjedent har tilstrebet det i min bok "Friheten filosofi".
Ved materiepolen står altså resultatene som stammer fra goetheanismen, - ved bevissthetspolen møter vi de resultater som kan bli funnet på den metodiske veien som jeg i beskjedenhet forsøkte å bygge opp i min "Frihetens filosofi".
Dette skal vi så tale videre om i morgen.
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
