Naturerkjennelsens grenser 7.
Rudolf Steiner
Naturerkjennelsens grenser og hvordan de kan overvinnes.
Libra bringer her det syvende foredraget fra Steiners foredragsrekke "Naturerkjennelsens grenser, og hvordan de kan overvinnes" fra høsten 1920.
Et sentralt motiv i denne foredragsrekken er forbindelsen mellom de gamle orientalske visdoms-kulturer og en moderne "aftenlandsk" åndsvitenskap. Steiner advarer mot å tro man kan vende tilbake til gamle orientalske fremgangsmåter på erkjennelsesveien. Men en forståelse av de gamle "morgenlandske" visdomssøkendes situasjon er viktig for vår egen orienteringsevne. Vi er annerledes utviklet, annerledes konstituert en de gamle indiske vismenn. Steiner talte til en forsamling av vitenskapelig skolerte tilhørere. Her kunne han appellere til det som er mulig å oppøve gjennom beskjeftigelse med boken "Frihetens Filosofi", - evnen til skarpt å kunne skjelne iakttakelse fra tenkning i sitt eget sjeleliv. Og de to erkjennelsestrinnene, imaginasjon og inspirasjon, kan forstås i lys av de to funksjonene; tenkning og iakttakelse. Veien til inspirativ erkjennelse fører fra den rene tenkning til den ytre verdens åndelige side, men støter først an mot naturerkjennelsens ene grense, materiegrensen. Den andre erkjennelsesformen, den imaginative, må søke innover mot vårt indre vesen, i levendegjørelse av iakttakelsesbilder, forbi naturerkjennelsens "bevissthetsgrense". Vi lærer gjennom disse foredragene å bli fortrolige med det paradoksale bildet; at veien til erkjennelse av den ytre verden, utgår fra et arbeid i vårt indre, med tenkning uten sanseinntrykk. Mens veien til å skue inn i vårt indre vesen tar utgangspunkt i rene naturiakttakelser - i et arbeid med vår bilde-dannende forestillingskraft. På grunn av den historiske rekkefølge behandler Steiner disse erkjennelsesformene i denne foredragsserien slik at inspirasjonens vei introduseres først. Han forklarer det slik at de gamle indere var anlagt for inspirasjon, mens nåtidens "aftenlendere" må finne det motsatte utgangspunkt for sin erkjennelsessøken, det imaginative. Inspirasjonens vei beskrives som en vei til en matematisk-musikalsk bevissthetsutvidelse, mens imaginasjonen skildres som et liv i levende bilder. Selv om vi må kunne holde de to erkjennelsesformene tankemessig atskilt, griper de i praksis inn i hverandre, og Steiner skildrer hvordan de kan flyte sammen til en høyere enhet, til intuisjonens erkjennelsestrinn.
Syvende foredrag
Dornach 2. oktober 1920, ettermiddag
Ut fra min fremstilling av naturerkjennelsens grenser skulle forskjellen mellom det som innen åndsvitenskapen blir kalt erkjennelse av høyere verdener, og den form for erkjennelse vi snakker om utfra den vanlige bevisstheten, eller i vår vanlige vitenskap, i det minste antydningsvis ha kommet frem.
I dagliglivet og i den vanlige vitenskapen blir vi, med hensyn til våre erkjennelseskrefter, stående innenfor det som vi har fått del i gjennom oppdragelsen, den vanlige oppdragelsen som har bragt oss til et bestemt punkt i livet- og ved det vi har kunnet gjøre ut av våre nedarvede egenskaper ved hjelp av denne oppdragelsen. Det som blir kalt erkjennelse av høyere verdener innen antroposofisk orientert åndsvitenskap, beror på at man selv tar hånd om en videre oppdragelse eller videre utvikling - at man blir seg bevisst hvordan man kan stige opp til en høyere bevissthet ved selvoppdragelse i livets løp, på samme måte som vi som barn kunne rykke fremover til den vanlige bevisstheten. Og overfor denne høyere bevissthet rives sløret bort fra de ting, som vi forgjeves søker ved begge naturerkjennelsens grenser, ved den materielle grensen og ved bevissthetsgrensen, når vi med bevissthet mener den vanlige bevisstheten. Om en slik førhøyet bevissthet, som kan gi mennesket tilgang til et virkelighetstrinn, som ligger høyere enn den daglige virkeligheten, - om en slik bevissthet talte de orientalske vismenn i en fjern fortid. Og de søkte en slik høyere utvikling gjennom de midler til selvoppdragelse som svarte til deres rasemessige eiendommeligheter, til deres utviklingsstadium.
Først når man erkjenner hva som åpenbares for mennesket gjennom en slik høyere utvikling, kan man fullt ut oppleve betydningen av det som stråler over til oss fra gammel orientalsk visdomskunnskap. Hvis man så skal karakterisere den utviklingsvei som bærerne av denne visdommen har tatt, så må man si: Det var en inspirasjonens vei. Menneskeheten var den gang på et vis anlagt for inspirasjon. Og det vil være godt hvis vi gjør oss klart hvordan denne utviklingsveien for de orientalske vise egentlig var, i første omgang som forberedelse for å forstå denne veien til de høyere erkjennelsesområdene. Men jeg bemerker straks i forkant, at denne veien slett ikke lenger kan gjelde innen vår aftenlands-sivilisasjon; - menneskeheten er jo i utvikling, menneskeheten skrider fremover. Og den som vil vende tilbake til de orientalske visdomsanvisningene for å tre inn på høyere utviklingsveier - slik mange har gjort - vil egentlig skru menneskehetens utvikling tilbake. Han viser også tydelig at han heller ikke har noen virkelig forståelse for menneskets behov for videreutvikling. Med den vanlige bevisstheten lever vi i vår tankeverden, i vår følelsesverden, i vår viljesverden, og grunnene til det som bølger opp og ned som tanke, følelse og vilje, finner vi først når vi gjør erkjennelser. Og de ytre iakttakelsene, iakttakelsene av den sanselig-fysiske verden, er nettopp det som får vår bevissthet til å våkne.
Nå dreier det seg om å innse at en viss annen fremgangsmåte var nødvendig for de orientalske vise, for orientens såkalte innviede, enn den som gjelder for vanlige mennesker med hensyn til hvordan iakttakelser, tenkning, følelse og vilje blir behandlet. Når man blir klar over følgende, kan man få en forståelse av det som her var en utviklingsvei til de høyere verdener: - I visse livsaldre utvikler vi det vi kaller det åndelig-sjelelige til en større frihet, en større uavhengighet. Når det gjelder emansipasjonen av det sjelelig-åndelige som i de første barneårene virker organiserende i legemet, kan vi beskrive hvordan dette på en måte frigjøres fra og med tannfellingen. Vi kan beskrive hvordan mennesket fra da av lever med sitt jeg fritt i dette åndelig-sjelelige, som nå hengir seg til mennesket, mens det før- hvis jeg kan uttrykke meg slik - var beskjeftiget med å gjennomorganisere legemet. Men idet vi mer og mer vokser inn i livet, opptrer noe som hindrer utviklingen av dette frigjorte åndelig-sjelelige fra å nå opp til den åndelige verden, i det minste for den vanlige bevissthets del: I livet mellom fødsel og død må vi som mennesker gå den veien som gjør oss til egnede vesener innen den ytre verden. Vi må tilegne oss evnene som gir oss muligheten til orientering i den ytre, fysisk-sanselige verden. Vi må tilegne oss det som kan gjøre oss til brukbare deltakere i det sosiale samliv med andre mennesker.
Det som opptrer slik er tredelt; en triade som setter oss i en riktig sammenheng særlig med den ytre menneskeverden, og som styrer og ordner det innbyrdes samspill vi har med våre sosiale omgivelser: - Det er språket, det er evnen til å forstå våre medmenneskers tanker, og evnen til å tilegne seg forståelse, en direkte iakttakelse, av det andre menneskets jeg. Idet man sier disse ting; språk-iakttakelse, tanke-iakttakelse, jeg-iakttakelse, uttaler man noe som ser enkelt ut, men som allikevel slett ikke er så enkelt for den som søker erkjennelse på en alvorlig og samvittighetsfull måte. Vi omtaler jo vanligvis bare fem sanser, mens den nyere fysiologien tilføyer noen indre sanser i tillegg. Vi har med andre ord intet fullt system av sanser i den ytre vitenskapen. Nå, - dette temaet kommer jeg til å ta opp med dere senere.
I dag vil jeg bare bemerke, at det er en illusjon hvis man tror om hørselssansen, oppbygningen av hørselen og det som dagens fysiologi drømmer om i sine ideer om oppbyggingen av hørselen, - at språkforståelsen også skulle være gitt i og med denne sansen. Med dette menes heller ikke den sansen som får oss til å snakke, man kaller jo også den for en språksans. Nei, her menes den sansen som setter oss i stand til å forstå det iakttatte språket, på samme måte som øret setter oss i stand til å iaktta tonene eller lydene som sådan. Og hvis man engang vil ha en fullstendig fysiologi, da vil man vite at denne språksansen helt og holdent er analog med de andre sansene, at man med rette kan kalle den en egen sans. Den er bare mer fordelt, spredt, i den menneskelige organismen enn flere av de mer lokaliserte sanser. Men den er en sans som kan avgrenses skarpt. Og tilsvarende har vi en sans, som ganske visst er utbredt nesten over hele vår kroppslighet, til å iaktta den andres tanker. For det som vi iakttar i ord, er enda ikke tanken. Vi trenger andre organer, en annen organisasjon enn den rene ord-iakttakelsesorganisasjonen, hvis vi vil forstå det andre menneskets tanker, gjennom ordet.
Og likedan er vi utstyrt med en sans som er fordelt utover hele vår legemsorganisasjon, og den kan vi kalle sansen for jeg-iakttakelse av det andre mennesket. I denne sammenheng , kunne man si, har jo også vår filosofi i nyere tid havnet i sine barnesko, for man kan i dag ofte høre uttalt noe slikt som: Vi møter et annet menneske, og vet at et menneske har slik og slik form. Ved at det vesen som møter oss synes å være formet slik som vi vet at vi selv er, og ettersom vi selv er beheftet med et jeg, så gjør vi likesom ved en ubevisst slutning en bedømmelse: Aha, den personen der har også et jeg i seg:
- Dette er i strid med enhver kjensgjerning innen det psykologiske: Den som virkelig kan registrere hva som skjer, han vet at det er en umiddelbar iakttakelse, ikke en analogislutning som gjør at vi at vi kan komme til kjennskap om - at vi kan iaktta - den fremmedes jeg. Det er egentlig en venn av, eller kan vi si en som har tilknytning til Husserl-skolen i Göttingen, Max Scheeler, som faktisk kom til ideen om en slik umiddelbar sansning av den andre menneskets jeg. Slik har vi altså grunn til å skjelne tre sanser; språksansen, tankesansen og jeg-sansen - så og si i stigende orden - ut over de vanlige menneskelige sansene. Disse tre sansene fremtrer i løpet av den menneskelige utvikling, i samme grad som det sjelelig-åndelige som jeg nettopp har karakterisert for dere, og som litt etter litt frigjøres i perioden fra fødselen til tannfellingen.
Disse tre sansene viser i første omgang hen til vår gjensidige kontakt med menneskene omkring oss. Vi blir på en måte ledet inn i det sosiale livet blant andre mennesker ved at vi har disse sansene. Men den veien vi slår inn på gjennom disse tre sansene, den ble håndtert på en annen måte i oldtiden blant de gamle - især de indiske - vise, for å fremme en høyere erkjennelse. For dette erkjennelses-formål skulle sjelen beveges i forhold til ordene , men ikke i den hensikt å ville komme til forståelse av en annen persons utsagn gjennom disse ordene. Sjelen med dens krefter ble således ikke ledet mot tankene, slik at man iakttok den andres tanker, og heller ikke ledet til jeget, slik at man medfølende iakttok den andres jeg. Dette ble overlatt til det vanlige livet. Når den innviede så å si hadde vendt tilbake til den vanlige verden, etter å ha strebet etter høyere erkjennelse, etter å ha oppholdt seg dvelende i høyere verdener, da hadde han på nytt bruk for de tre sansene i deres vanlige betydning. Når han derimot ville utvikle metodene for høyere erkjennelse, da hadde han behov for å benytte andre sider av disse tre sansene. På en måte lot han sjelens kraft ikke trenge gjennom ordet ved lyttingen, ved språkiakttakelsen - for begripende gjennom ordene å nå frem til det andre mennesket - nei, han ble stående ved selve ordene. Han søkte intet bakenfor ordene. Han ledet sjelelivets strøm kun frem til ordet. Han ga avkall på å forstå noe annet gjennom ordet. Han levde seg helt og holdent med hele sitt sjeleliv inn i ordet, ja han gjorde bruk av ordet, eller også ordsammensetningen, slik at han kunne være helt tilstede i ordet. Han bygget seg visse tankespråk, i form av enkle eller ordrike vers, og bestrebet seg på å leve helt og holdent inne i klangen av ordene, i ordenes toner. Og han gikk med hele sitt sjeleliv inn i klangen av de ordene han fremsa for seg. Det førte så på denne måten til utvikling av et liv i ord-oppbygninger, i såkalte "mantra". Den mantriske kunst - livet i visdoms-ordene - betjener seg av at man ikke søker forståelsen av det innholdsmessige ved ordene, gjennom ordene, men at man opplever ord-lydene selv, som noe musikalsk. Den betjener seg av at man forbinder selve ordene med deres egen sjelekraft, at man vedblir å være innenfor ordspråkene, gjennom en stadig gjentakelse og forsterkning av den kraft som lever i ordene, ved at man stadig, om og om igjen, fremsier disse ordene for seg selv og derved forsterker sjelens egen kraft. Denne kunsten, den ble litt etter litt utviklet til et høyt nivå, og den forvandlet den kraften som vi ellers bærer i sjelen for å forstå andre mennesker gjennom ordet - den forvandlet denne kraften til noe annet. For sjelen utgikk en kraft fra fremsigelsen av mantraene, en kraft viste seg gjennom gjentakelsen av mantraene, som nå ikke mer ledet over til andre mennesker, men som førte inn i den åndelige verden. Og har man på denne måten oppdratt sjelen ved disse mantraene, har man bragt det så langt at man i det indre kan fornemme strømningene og bevegelsene av denne kraften som ellers forblir ubevisst, ettersom all oppmerksomhet er rettet mot forståelsen av andre mennesker gjennom ordet, - ja har man bragt det dertil at man føler en slik kraft på samme måte som man ellers føler muskelanspennelsen når man utfører noe med armen - da har man gjort seg moden til å fatte det som ligger i det som er tankenes høyere kraft. I det vanlige livet vil man søke over til det andre mennesket gjennom tankene. Men med denne kraften griper man derimot tanken i en helt annen betydning. Man griper tak i hvordan tankene vever seg inni den ytre virkelighet. Man lever seg inn i den ytre virkeligheten. Man hever seg opp til det som jeg har beskrevet for dere som inspirasjonen.
Og på denne veien kommer man da også frem til - i stedet for sjelelig å vandre over til det andre menneskets jeg - å stige opp til en bevissthet om jegene til individualiserte åndsvesener, som omgir oss i like stor grad som den sanselige verdens vesener. Det som jeg her skildrer for dere var en selvfølgelighet for den gamle orientalske visdomssøkende. Han vandret slik på en måte sjelelig oppover til en iakttakelse av en åndsverden. Han nådde i høyeste grad det man kan kalle inspirasjon, og var organisert nettopp for slik inspirasjon. Orientaleren behøvde ikke, slik som det aftenlandske mennesket, å frykte at jeget på noen som helst måte skulle kunne utebli på vandringene utenfor legemet. Og i senere tidsaldre da en annen tilstand var inntrådt utfra menneskets daværende utviklingstrinn, en tilstand som gjorde at man svært lett kunne komme ut i den ytre verden uten jeget, - i disse tidsaldre var forholdsregler blitt innført. Det ble sørget for at den angjeldende som skulle bli elev av den høyere visdom ikke kom inn i den åndelige verden uten ledelse. På den måten skulle eleven beskyttes mot å falle i patologiske tilstander som for eksempel tvils-syndromet som jeg har talt om i disse dagene. Tidligere, ide gamle tider i orienten, var det som sagt uansett ingen grunn til frykt for dette, noe som hang sammen med orientalernes daværende rasemessige egenskaper. Men med menneskehetens videre fremadskridende utvikling ble allikevel denne frykten noe som måtte tas hensyn til. Dette var grunnen til den forsiktighet som ble strengt opprettholdt nettopp i de orientalske visdomsskolene. Denne forsiktigheten gikk ut på at eleven ble anvist en autoritet å støtte seg til, en autoritet som riktignok ikke var av ytre karakter - det som vi i dag forstår ved autoritet er noe som i grunnen først har kommet til innen vestens sivilisasjon -, men det var en måte å tilpasse seg forhold som var selvfølgelige for den tids mennesker. Slik oppdro man eleven til å ville støtte seg til lederen, til guruen. Det som lederen gjennomlevde, hvordan lederen sto midt inne i den åndelige verden uten tvils-syndrom, ja uten noen som helst tendens til tvils-syndrom, det kunne eleven helt enkelt iaktta. Og denne iakttakelsen tilførte eleven en sunnhet som gjorde at den patologiske tvils-syken ikke kunne nå ham, når han gikk inn i inspirasjonen.gi
Men også, når det det sjelelig -åndelige blir trukket ut av legemet på en slik måte, da inntreffer jo samtidig noe annet. Det som inntreffer er at mennesket må gjenopprette en forbindelse med det fysiske legemet, - en forbindelse som nå også må bli mer bevisst. I morgenforedraget i dag sa jeg at det patologiske ikke må inntreffe, at mennesket trer inn i legemet , så å si, kun egoistisk, kjærlighetsløst, for da griper det fatt i legemet på feilaktig vis. På naturlig måte - som jeg sa - griper jo mennesket det fysiske legemet idet det preger kjærlighetsinstinktet inn i dette legemet i perioden mellom det syvende og fjortende leveår. Men også nettopp dette; å prege kjærlighetsinstinktet inn i legemet i samsvar med naturen, kan skje patologisk. Da inntreffer nettopp de skadene som jeg i dag morges skildret som patologiske tilstander. Ganske visst kunne det også hende elevene til de orientalske innviede at de ikke igjen kunne finne muligheten til å forbinde det sjelelig-åndelige med det fysiske legemet på riktig måte, når de var utenfor legemet. Da trengtes en annen forsiktighetsregel, en forholdsregel som jo vår tids psykiatere - i det minste noen av dem - kom tilbake til når de sto overfor oppgaven å helbrede mennesker som var angrepet av agorafobi og liknende. Dette var vasking i kaldt vann, kalde avrivninger. Det er rent fysiske virkemidler som nå kan anvendes. Og når dere hører om at man i de orientalske mysteriene, det vil si de initiasjonsskolene som skulleføre til inspirasjonen - på den ene side trengte en forsiktighetsregel knyttet til det å støtte seg til en guru - så hører dere på den andre siden om alt mulig av kalde vaskinger og lignende som ble brukt som forsiktighetsvirkemidler. Forstår man menneskenaturen slik som man kan forstå den gjennom åndsvitenskapen, da forstår man også det som kan virke temmelig gåtefullt ved disse gamle mysteriene. De ga mennesket beskyttense mot å kunne få en falsk romfølelse på grunn av en mangelfull forbindelse mellom det sjelelig-åndelige og det fysiske - en falsk romfølelse som kunne føre til plassfrykt og liknende, men som også kunne lede til at mennesket ikke lenger på riktig måte søker en sosial forbindelse med andre mennesker. Det er jo en fare, men det er en fare som kan og skal og må unngås ved enhver høyere erkjennelses-søken. Det er en fare fordi mennesket, når det søker veien til inspirasjon slik jeg har skildret for dere, på en viss måte kan sjalte ut språkets og tenkningens vei til det andre menneskets jeg. Mennesket kan komme bort fra den riktige måte å pleie en gjensidig kontakt med andre mennesker hvis det forlater legemet på sykelig måte, - ja også selv om dette ikke skjer i den hensikt å søke en høyere erkjennelse, men kun er fremprovosert av sykelige tilstander. Derved kan man rent ut sagt risikere å gjøre noe abnormt og patologisk ut av det som skulle hatt en normal hensiktsmessig retning gjennom en kontrollert åndsforskning. Ved en altfor sterk neddykking i legemet, dannes en forbindelse mellom det sjelelig-åndelige og legemet , som resulterer i en egoistisk følelse av å være i seg selv. Man blir på denne måten et usosialt vesen, som lærer å hate det å omgås andre mennesker. I vår verden kan man ofte, på fryktelig vis, erfare følgene av en slik patologisk tilstand. Jeg har lært et merkelig eksemplar av denne arten av mennesker å kjenne, et menneske-eksemplar som tilhørte en familie der det var en viss tendens til at det sjelelig-åndelige kunne frigjøres fra det fysiske. Blant disse var det også personligheter - en av dem lærte jeg spesielt godt å kjenne - som søkte en vei til den åndelige verden. Men et, i en viss forstand avvikende individ i denne familien utviklet denne tendensen på en syk, patologisk måte. Det endte til sist med at vedkommende overhodet ikke mer tillot noe å nærme seg kroppen, som normalt burde ha kommet til den fra utenverdenen. Dette mennesket måtte jo spise, men - vi er jo her blant voksne mennesker - han måtte vaske seg med sine egne utskillelser, fordi han hadde frykt for alt vann som stammet fra omverdenen. Og jeg skal avholde meg fra å skildre alt hva han ellers pleide å gjøre for å avsondre seg fra omverdenen, for helt og holdent å gjøre seg til et anti-sosialt vesen, - alt hva han gjorde fordi det åndelig-sjelelige i ham var altfor sterkt nedsenket i legemligheten, fordi det var alt for intensivt forbundet med det kroppslige.
Det ligger ellers absolutt i Goetheanismens vesen å sammenholde nettopp det som fører til det høyeste vi som jordmennesker kan oppnå, med det som kan føre ut i patologiske avgrunner. Man trenger bare et aldri så lite kjennskap til Goethes metamorfoselære for å forstå det. Goethe søker å erkjenne hvordan de enkelte deler av for eksempel en plante, utvikler seg av hverandre. Og for å erkjenne hvordan tingene metamorfoserer, ser han med særlig forkjærlighet på de tilstandene som oppstår når et blad feil-utvikles, -utarter - eller når blomster eller støvdragere feil-utvikles. Goethe er klar over at nettopp det sunnes sanne vesen kan fremstå tydelig ved betraktning av det patologiske, for den som skuer riktig. Og man kan bare finne en riktig vei til den åndelige verden, i den grad man kjenner til hva den egentlige menneskenaturen består i, på hvilke mangfoldige måter menneskenaturens kompliserte vesen kan komme til uttrykk.
Men vi ser også noe annet, at orientaleren på en viss måte i et senere tidsrom fortsatt var disponert for å bli stående ved ordet, ikke å lede sjelekreftene gjennom ordet, men for å leve der inne i ordet. Det ser vi for eksempel ved Buddhas taler. Man skulle bare en gang lese disse talene til Buddha med sine mange gjentakelser. Jeg har blitt kjent med vesterlandske mennesker; - de elsker de Buddha-utgavene der de mange gjentakelsene er sløyfet, helt ned til at ordlyden av setningene bare forekommer én gang. Og så tror disse folkene- når de har en slik sammentrukket Buddha-versjon der alt forekommer kun én gang - at de da kan fatte det virkelige innholdet av det som Buddha egentlig har ment. Så blottet for forståelse av det orientalske vesen er litt etter litt vår vesterlandske sivilisasjon blitt. For hvis man kun opptar det som ord for ord bokstavelig ligger Buddhas taler, det som vi aftenlands-mennesker verdsetter utfra det innholdsmessige i talene, - da tar man ikke opp i seg det som er Buddhas anskuelser. Det kan man kun få tak i dersom man går med i gjentakelsene, dersom man har vilje til å leve i ordene, dersom man har vilje til å leve i forsterkningen av sjelekraften som oppstår gjennom gjentakelsene. Hvis man ikke tilegner seg evnen til å fornemme noe ved de stadig forekommende gjentakelsene, og den rytmiske tilbakevending av visse passasjer, da kommer man ikke inn i det som egentlig er ment med buddhismen.
Slik må man gjøre seg kjent med morgenlandets kulturs indre vesen. For uten et slikt bekjentskap med den morgenlandske kulturens indre vesen, oppnår man definitivt ikke en reell forståelse av religionsbekjennelsene i vår aftenlandske verden. For i siste instans stammer disse aftenlandske religionsbekjennelsene fra orientalsk visdom. Med Kristus-hendelsen er det noe annet. Den er en kjensgjerning. Den står som en kjensgjerning i jordens utvikling. Men den form for forståelse man hadde for hva som hadde skjedd gjennom mysteriet på Golgata - i de første århundrene av den kristne utvikling var denne forståelsen helt og holdent hentet ut av den orientalske visdommen. Opprinnelig forsto man kristendommens grunnhendelse ved hjelp av orientalsk visdom. Men alt skrider fremover. Det som engang var tilstede i orienten; denne ur-visdommen, som ble oppnådd ved inspirasjon - i hellenismen er den stadig gjenkjennelig, ettersom den har vandret fra orienten over til Hellas. I hellenismen er den stadig gjenkjennelig som kunst.
I den greske kunsten opplevde man riktignok noe annet, enn det vi i dag vanligvis opplever ved kunsten. I den greske kunsten opplevde man det som Goethe ville gjenopplive, ville oppdra seg til igjen å kunne oppleve, når han uttrykte sin innerste drivkraft med ordene: Den som opplever at naturen begynner å avsløre sine åpenbare hemmeligheter, han fornemmer en dyp lengsel etter dens verdigste fortolker; kunsten. - For grekerne var kunsten ennå noe som ledet inn i verdens-tilværelsens hemmeligheter, for dem var kunsten ikke bare en åpenbaring av menneskefantasien, men en åpenbaring av det som kan frembringes ved en vekselvirkning mellom den menneskelige fantasi og åpenbaringer fra den åndelige verden, gjennom inspirasjon. Men mer og mer, kunne jeg si, skjedde en fortynning av det som strømmet ut av den greske kunsten, og som ble til innholdet i aftenlandets religionsbekjennelser. Ved urvisdommens utspring har vi å gjøre med et åndsliv mettet av innhold, mens vi i den videre utviklingen ser en uttynning av dette innholdsfylte åndsliv, som til sist ankommer aftenlandet og der danner innholdet i de aftenlandske religionsbekjennelsene. I det som er oppstått ved slik uttynning kan menneskene som nå er anlagt ut fra en ny tidsalder, ikke lenger se annet enn noe de må møte med skepsis. Og i det store og hele er det som gradvis utvikler seg som ateistisk skeptisisme i aftenlandet, ikke annet enn reaksjonen fra det aftenlandske gemytt overfor den orientalske visdom som er kommet i dekadenes. Denne skeptisismen vil vokse mer og mer, hvis ikke den møtes av en annen åndsstrømning.
Like lite som det går an å gjøre et naturvesen som har nådd en viss utviklingsgrad, en viss aldersutvikling, gjennomgripende ungt igjen, - like lite kan man gjøre det som utvikler seg åndelig-sjelelig ungt igjen, når det har henfalt i en viss alderstilstand. Av de aftenlandske religionsbekjennelsene, som er etterkommere etter den orientalske urvisdom, er det ikke mulig å gjøre noe som igjen fullt ut kan oppfylle menneskeheten, når den nå går videre, utfra den form for erkjennelse som menneskeheten har vunnet som naturviten og naturbetraktning i de seneste tre århundrene. Det vil i stedet utvikle seg en stadig mer vidtgående skeptisisme. Og den som kan gjennomskue verdensutviklingen, han kan rent ut tale om et utviklings-drag som går fra øst mot vest og som beveger seg henimot skeptisismen. Det vil si at et åndsliv beveger seg fra øst mot vest, som må føre til en alt sterkere skeptisisme, ettersom det opptas av gemytter som har levd seg stadig dypere inn i det aftenlandske. Skeptisismen er helt enkelt en åndslivets marsj fra østen mot vesten, og den må bli møtt med en annen åndelig strømning som går fra vesten mot østen. Og vi lever i krysningspunktet mellom disse åndelige strømningene. I det videre forløp av disse betraktningene vil vi se hvordan vi lever midt i denne krysningen.
Men først må det gjøres oppmerksom på at det aftenlandske sinnelag er mer anlagt for å gå en annen utviklingsvei mot de høyere verdener, enn hva det morgenlandske sinnelag var. Slik som det morgenlandske gemytt først streber mot inspirasjonen, og har rasemessige anlegg for dette, så streber aftenlands-gemyttet utfra sine særlige sjeleanlegg - det er her mer snakk om sjeleanlegg enn raseanlegg - henimot imaginasjonen. Det er ikke lenger opplevelsen av det som er musikalsk tilstede i de mantriske versene som aftenlandsmennesket skal strebe mot, det er noe annet. Vi skal som aftenlendere ikke i for sterk grad fortsette den veien som følger det åndelig-sjeleliges uttreden av legemet, men i stedet heller følge det senere fenomen som inntrer når det åndelig-sjelelige igjen bevisst skal gripe fatt i det fysiske legemet ,forbinde seg med den fysiske organisasjon. Vi ser det tilsvarende naturlige fenomen utspille seg i form av kjærlighetsinstinktets fremvekst. Mens orientaleren har søkt sin visdom idet han utviklet til noe høyere, det som ligger mellom fødselen og det syvende leveår, så er aftenlandsmennesket mer organisert for å følge videre det som ligger mellom tannfellingen og kjønnsmodningen. Derved tas det som er det naturlige for denne menneskehets-epoken opp i det åndelig-sjelelige. Men det oppnår vi når vi - slik som vi måtte ta jeget med inn i inspirasjonen - nå derimot lar jeget være utenfor når vi igjen dykker ned i vår legemlighet. Men det må ikke være slik at jeget på en måte etterlates ubeskjeftiget, glemt, - jeget skal ikke oppgis, trenges ned i underbevisstheten, nei dette jeget må nettop forbinde seg med den rene tenkningen, med den klare skarpe tenkningen slik at man til sist har den opplevelsen: Ditt jeg er ganske sterkt gjennomtrengt av all den skarpe tenkning som du til syvende og sist har kunnet drive det til. Man kan like frem ha denne neddykkingsopplevelsen i en helt klar og helt uttalt form. Og jeg får kanskje her i denne sammenheng lov til å tale om en personlig opplevelse, fordi denne opplevelsen vil lede dere til det som jeg her egentlig vil frem til.
Jeg har omtalt tilblivelsen av min "Frihetens Filosofi" for dere. Denne "Frihetens Filosofi" er virkelig et forsøk, på beskjedent vis, på å drive det til den rene tenkning, til denne rene form for tenkning som jeget kan leve i, som jeget kan fastholde seg i. Da kan man , når man på denne måten har tilegnet seg en forståelse av den rene tenkningen, tilstrebe noe annet. Man kan sjalte ut denne rene tenkningen fra iakttakelsesprosessen -denne tenkningen som man overlater til jeget, til jeget som føler seg fritt og uavhengig i det frie åndelige. Og man kan på en måte , skal vi si, mens man ellers i livet ser en farge og straks gjennomtrenger fargen med forestillinger, i stedet løfte forestillingen ut av forarbedingsprosessen av iakttakelsene. Man kan trekke selve iakttakelsene direkte inn i det legemlige.
Goethe var allerede på vei til dette. Han gjorde allerede de første skritt. Man kan lese ut av det siste kapitlet av hans fargelære: "Fargens sanselig-moralske virkning", hvordan han fornemmer noe ved enhver sansevirkning som ikke bare forbinder seg dypt med iakttakelsesevnen, men med hele mennesket. Man kan lese hvordan Goethe opplever det gule, det røde, som angripende farger som på en måte gjennomtrenger ham helt, som fyller ham med varme, og hvordan han anså det blå og fiolette som de fargene som på en måte river oss ut av oss selv, som de kalde fargene. Hele mennesket opplever noe ved sanseiakttakelsen. Sanseiakttakelsen med dens innhold går under i legemligheten, og over det hele svever på sett og vis jeget med det rene tankeinnholdet. Vi sjalter tenkningen ut, idet vi mer intensivt enn ellers tar inn i oss hele iakttakelsesinnholdet og fyller oss med dette, - mens vi vanligvis avsvekker iakttakelsesinnholdet gjennom forestillingene. På en særlig måte oppdrar vi oss selv til å fylle oss slik med iakttakelsesinnhold, når vi befatter oss systematisk med det som orientaleren kom frem til - men da som en utarting -; forestillingsvirksomheten i symboler, den billedlige forestillingsform. Dette kan vi oppnå hvis vi i stedet for å oppfatte iakttakelsesinnholdet i rene tanker, i lovmessige logiske tanker, snarere oppfatter dette iakttakelsesinnholdet i symboler, i bilder, og på denne måten lar det strømme inn i oss med omgåelse av tenkningen, hvis vi lar oss gjennomtrenge av fargenes og tonenes mettethet gjennom å oppleve de indre forestillingene - ikke begrepsmessig - men symbolsk-billedlig i skolerings-øyemed.
Ved at vi ikke - slik assosiasjonspsykologien vil gjøre det- lar vårt indre fylles med tankeinnhold, men i stedet lar det gjennomstråle av iakttakelsesinnhold som er antydet gjennom bilder og symboler, på den måten strømmer oss i møte, det som lever i oss som eterisk legeme, astralt legeme. På den måten lærer vi dybden av vår bevissthet, av vår sjel å kjenne. Man lærer virkelig på denne måten menneskets indre å kjenne, - ikke gjennom det mystiske sludder som omtåkete ånder ofte oppgir som en vei til den indre guddom, og som ikke fører til annet enn en utvendig abstraksjon, noe som man ikke kan bli stående ved dersom man vil være et helt, fullt menneske. Vil man virkelig utforske mennesket fysiologisk, da må man på denne måten - med utsjalting av tenkningen - drive den billedmessige forestillings-virksomheten innover, slik at menneskets legemlighet reagerer på dette i imaginasjoner. Dette er riktignok en vei som ennå er i sin begynnelse i aftenlandets utvikling, men det er en vei som må påbegynnes, hvis det som strømmer over fra orienten, og kunne føre til dekadens hvis det sto alene, skal møtes av noe som er tilstrekkelig voksent, så vår sivilisasjon kan komme til en oppstigning, i stedet for en nedgang. Men, man kan si: Generelt er det menneskelige språket i seg selv ikke kommet langt nok til at de opplevelsene man kan treffe på i sjelens indre fult ut lar seg forme i ord. Og det er her jeg må fortelle dere om en personlig opplevelse.
På et område forsøkte jeg for flere år siden å kle i ord det som kan kalles menneskelig sanselære. På et vis hadde jeg lykkes med å finne ord for hva som er en slik sanselære, læren om de tolv sanser, i muntlige foredrag. I slike foredrag har man større muligheter til å dreie og vende språket , og å sørge for forståelse gjennom gjentakelser, slik at man ikke så sterkt merker manglene i språket, som ikke er voksent i forhold til en slik oversanselig virkelighet. Men da jeg ville- som sagt var det for flere år siden - nedskrive det som jeg hadde formidlet som egentlig antroposofi i disse foredragene, for å forme det til en bok, da viste det seg noe merkverdig: Det som var utvendig opplevd ble noe så sensitivt når det skulle inderliggjøres, at språket ikke ville gi ordene fra seg. Og jeg tror at bokens trykte begynnelse, flere hefter, ble liggende i trykkeriet i fem-seks år. Jeg kunne ikke skrive videre, siden jeg ønsket å fortsette i den stilen som det hele var påbegynt, og fordi språket til da ikke ville gi fra seg det som jeg ville frem til ut fra mitt daværende utviklingstrinn. Etter dette har jeg hatt en overbelastning med arbeid, og jeg har til nå fortsatt ikke kunnet gjøre denne boken ferdig. En som er mindre samvittighetsfull med hva han gir sine medmennesker ut fra den åndelige verden ville kanskje smile av at man slik blir stående fast i en vanskelighet som temporært er umulig å overvinne. Den som har opplevd - og virkelig kan la seg gjennomtrenge med - en full ansvarsfølelse overfor det som viser seg når man vil skildre veiene som det aftenlandske mennesket må gå igjennom underveis til imaginasjonen, han vet, at mye kreves for å finne de riktige ordene til en slik skildring. Som skoleringsvei er det forholdsvis enkelt å skildre. Det har blitt gjort i min bok "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?". Men idet man setter seg som mål å formidle helt bestemte resultater, hvordan resultatene var, å beskrive menneskesansenes eget vesen, altså en del av den indre menneskehetsorganisasjon, -når det er behov for slike bestemte resultater , da fremkommer vanskelighetene med å gripe imaginasjonene, og gi dem skarpe konturer gjennom ordene.
Allikevel, denne veien må aftenlandets menneskehet gå. Og akkurat slik som morgenlenderen har opplevd vandringen inn i den ånds-verden som tilhører utenverdenen, ved sine mantriske vers, slik må aftenlenderen lære menneskets vei inn dets eget vesen - fjernt fra all assosiasjons-psykologi - ved å komme til den imaginative verden. Bare ved at det kommer til den imaginative verden, vil det kunne arbeide seg frem til en sann erkjennelse av menneskeheten. Og denne sanne menneskehetserkjennelsen må kjempes frem av hensyn til menneskehetens fremskritt. Og fordi vi må leve på en langt mer bevisst måte enn morgenlenderne levde, så har vi ikke lov til ganske enkelt å si: - Nå, vi kan jo overlate det til fremtiden, om ikke menneskeheten litt etter litt tilegner seg denne imaginative verden gjennom naturlige prosesser. Nei, ettersom vi har trådt inn i det stadiet der menneskehetens utvikling skjer bevisst, må den imaginative verden søkes bevisst, og man kan ikke stanse opp og bli stående på bestemte trinn. For hva skjer dersom man blir stående på visse trinn? Da setter man ikke det riktige inn i stedet for den stadig med fremherskende skeptisismen som beveger seg fra østen mot vesten. Tvert i mot setter man da inn det som stammer fra at det åndelig-sjelelige forbinder seg for grundig, for dypt og for ubevisst med det fysiske legemet, slik at en for tett forbindelse på en måte oppstår mellom det sjelelig åndelige- og det fysiske.
Ja, man kan ikke bare tenke materialistisk, man kan også være materialistisk, når det åndelig-sjelelige forbinder seg for sterkt med det fysiske legemet. Da lever man ikke fritt med jeget i begreper, innen den rene tenkningens som man har nådd frem til. Og dykker man da ned i legemligheten med iakttakelsene som er billedliggjort, da dukker man ned med jeget og begrepene.
Og hvis man så utbrer dette, hvis menneskene gjennomtrenges med det, da oppstår på denne måten den åndelige foreteelse som vi kjenner godt; dogmatisme av alle slag. Dogmatisme av alle slag er ikke noe annet enn - oversatt til det åndelig-sjelelige - det som på et dypere trinn kan slå over i det patologiske, når plassfrykt og liknende trer frem i dagen. Og fordi det er beslektet viser det seg også i det som er en metamorfose av frykten, som alskens overtro. Ut fra det som har utviklet dogmatismen, jeg kunne si, -ut fra av den ubevisste trangen til imaginasjon, som blir holdt tilbake med makt, oppstår dogmatismen i alle dens former. Den må etter hvert erstattes av det som oppstår når man beholder ideverdenen i jegets region, mens man vandrer mot imaginasjonen. Slik kan man oppta menneskets sanne gestalt i sin indre opplevelse, og etter hvert gå den aftenlandske veien til den åndelige verden på en annen måte. Denne andre veien gjennom imaginasjon, det er den som kan legge grunnlaget for det som må bevege seg fra vesten mot østen som åndsvitenskapsstrømning, som åndsutvikling, hvis menneskeheten vil gå fremover. Men det er nettopp det som er en av nåtidens viktigste anliggender for menneskeheten; å erkjenne hvordan imaginasjonens vei skal være, hvilken vei den aftenlandske åndsvitenskapen må slå inn på hvis den skal være oppgaven voksen overfor det som den orientalske visdom engang kunne tilegne seg som inspirasjon, som inspirasjonsinnhold - på en måte som svarte til de daværende folkeslagenes raseegenskaper. Bare hvis vi kan stille virkelighetsmettede imaginasjoner båret av ånd, som er på vei mot en høyere åndskultur, som motvekt mot en utartet østerlandsk inspirasjon, hvis vi kan frembringe en åndsbevegelse som strømmer fra vesten mot østen, - bare da gjør vi det som egentlig ligger i undergrunnen av menneskehetsimpulsene, som menneskeheten streber mot, og som, hvis det ikke skjer, vil føre til utladning i form av eksplosjoner i det sosiale liv.
Hvordan man nå egentlig kan slå inn på veien til imaginasjon , hvordan veien til de høyere verdener arter seg for antroposofisk orientert åndsvitenskap, det vil vi snakke mer om i morgen.
(Oversatt av Gunnar Ihlen)
